Byggeprosessen (Rehabiliteringsprosessen)

Rikshospitalet & Akershus Universitetssykehus – Akuttmottakket den. 19/20 januar.

Ikke vet du
At dine ord for alltid
synger i mitt hjerte
Dine ord
på en vanlig ettermiddag
da og nå
fyller meg.
Husk det!

Kjære leser!

Kroppen har kollapset og hvert tappet, ingenting har vattet meg opp – før jeg fikk lappet sammen noen nye sår, hvor jeg ofte «går» – Det kongelige hospitalet (Rikshospitalet). Det som har gitt meg styrke er alle dere. Og dere vet godt hvem dere er. Jeg leste ikke mine gratulasjoner på min bursdag før nesten to uker senere. Det var da det virkelig var godt og behov for disse meldingene og gratulasjonene.

Nå er jeg endelig tilbake i mitt kreative hjørne, selv om smertene og verket rår ut av mine blødende groende sår. Klarer jeg å holde meg innenfor rammene i år, I tillegg til at jeg sliter med skrammene arrene jeg har og får.
Kroppen er ung og jeg er ung, men noe sier meg at jeg er gammel og skrallen. Døden jeg ser i øyene til de rundt meg med korte mellomrom, gjør ofte det føles som jeg er nær døden i denne nøden. 

VRKJ-LIFE 2016

Sorgen, urettferdigheten og uverdigheten. Ja, den opptar hver time og hvert minutt jeg har. Jeg orker ikke å bære den bagasjen jeg har. Jeg lukker meg selv mer og mer inne, fordi jeg bare vil forsvinne. Men egentlig er ikke jeg som vil forsvinne, men den smerten jeg har her inne.                                                                                                                                                                      V.R Krhon-Johnsrud – Den. 19 januar 2016 – Rikshospitalet

De siste ukene i kaos, smerte og glede

Det har skjedd mye siden vi danset og feiret oss inn i det nye året, mens vi mimret på alt i det forrige året. Jeg har og alle rundt meg heletiden sagt at dette er året til Vetle. Fra nå av skal ting gå min vei, ingen snarvei, og jeg ber heller ikke om en strak motorvei. Nei, jeg ønsker bare en vei som ikke har så mange hull og som ikke har så mange tunge og vonde motbakker som det har vært siste månedene. Jeg takler heller ikke lenger en vei hvor døden rundt meg møter meg på veien. Og vær så snill la meg slippe alle disse fartsdumpene. De hindrer så mye og lindrer akkurat ikke.

Med så mange i nærheten, og i rommene rundt- har jeg aldri følt meg så alene. Det var smerten jeg følte, ikke sårene som ble påført meg. Sårene leges, ,men smerten bærer jeg med meg for alltid. Jeg festet blikket på hver minste ting som flyttet fokuset vekk fra det som skjer rundt meg. Aldri før har jeg vært så takknemlig for en tikkende klokke å hvile øynene på. Det var lengsel og trang om hverandre, ekstrem hjemlengsel… En trang til å komme meg bort fra dette helvetes* sykehjemmet. HJELP MEG!!!

IMG_1323

BLANDET FASER PÅ SYKEHJEMMET                                                                                                                         FOTO: PRIVAT – retusjert ansikter pga. hensyn.

Byggeprosessen (Rehabiliteringsprosessen)

Jeg har sagt til meg selv – «Det er i motbakker det går oppover.» Jeg vet at disse motbakkene kommer og daler ned. Når jeg møter motbakkene nå, så klarer jeg dem ikke alene lenger. Er ikke sterk nok til et nytt byggverk uten noe drivverk. Tenkt deg at du bygger et hus, før du kan begynne å bygge et hus, trenger du en plan (byggingstegninger) for hvor og hvordan huset skal være. Og det viktigste  godkjenning fra f.eks. plan og bygningsetaten før byggeprosessen kan starte. Og hvem som skal utføre arbeidet. Men aller først trenger du materialer og utstyr som du har laget en liste over og bestilt. Deretter begynner du med utgravning og grunnmuren. Du kan ikke bygge et hus uten grunnmur. Da vil alt du bygger bare kollapse og rase sammen, knust.

Akkurat slik føler jeg det nå. I mai 2015 den skjebnesvangre natten, forsvant grunnmuren under meg. Alt raste sammen og ble knust. Alt jeg hadde forsvant untatt alle dere fantastiske og herlige kjære, nære, bekjente og ukjente. Men de klarte allikevel å redde noe. (Altså i min situasjon redde meg – livet mitt, selv om grunnmuren forsvant og alt annet. Så er jeg takknemlig og lykkelig av å leve.

Oppbyggningen – Ønsket å kommet hjem til eget og tilpasset hjem

I min situasjon akkurat nå, så har jeg noen av «bygningstegningene» men bare halvparten av dem. Jeg begynte å bygge sten for sten, først grunnmuren. Støpt i betong. deretter murstein. Sakte men sikkert på sensommeren i fjor begynte reisverket å reise seg og huset begynte å ta form. Jeg hadde enda ikke siste del av tegningene som jeg trengte for å fullføre arbeidet å ferdigstille huset. Det var ikke noe annet valg en å bruke kreativiteten jeg hadde. Materiell og verktøy for videre prosess -(som i min situasjon er hjelpemidler) begynte å dukke opp på eiendommen, men det manglet fortsatt store mengder med materiell. Så jeg ble nødt til å bruke fantasien min med det jeg hadde allerede på eiendommen og i nærheten.

Tiden gikk og solen skinte, huset var rett før ferdigstillelse, men det manglet fortsatt en del materialer og siste godkjenning fra Plan og Bygningsetaten. Det var like før jeg ga opp, men så kom en venn bort til meg med bil og henger, (som i min situasjon er min første private rullestol som er tilpasset meg). Nå kunne jeg endelig å kjøre ut for å hente siste materialer å kjøpe verktøyet jeg trengte.
Alt var på plass, neste uke skulle et firma begynne med siste og krevende rest.

Det uventede brevet med et fatalt utfall

Ett par dager senere dukker det opp et brev fra plan og bygningsetaten og en rekke andre firmaer. Jeg åpner POBE sitt brev først. Sjokket kommer… I brevet står det at jeg har fått avslag på siste tilbygget og utgravning for å forsterke grunnmuren og dreneringen. som er en stor avgjørende faktor for ferdigstillelse. Prosessen stopper opp, og huset blir stående u-ferdiggjort. (Som i min situasjon betyr avslag på døgn instutisjon med intensiv rehabilitering (Sunnaas, Cato senteret).

Komplikasjonene (infeksjonene)

En måned senere, huset står fortsatt uferdig og foreløpig har ingen godkjenning kommet.
Så skjer det uventede, pga. huset ikke er ferdigstilt og sikret. Blir det angrepet av råte og skadedyr. (Som i min situasjon er infeksjoner og alvorlige komplikasjoner som resulterer i innleggelse på sykehus med intensiv behandling). Alt blir værende som det var, ingen endring, tvert i mot forverringer. Så skjer det som ingen trodde skulle skje. Et stygt uvær kommer innover kysten, huset er ikke blitt sikret. Uværet ødelegger og tar med seg hele huset. Alt blir knust og liggende som pinneved. Grunnmuren som skulle være solid, men hadde blitt redusert pga svekkelser i bakken. (Som i min situasjon fordi jeg var fullstendig svekket, og forverret seg til fullstendig sengeliggende).

Huset står fortsatt slik det var sist. Du tenker kanskje hvorfor ikke bare bygge opp huset igjen? Avslag på ny byggesøknad angående oppbygging er blitt avslått, pga ustabil grunn.
(Som i min situasjon er langvarig og intensiv rehabilitering). Prosessen stopper helt opp!
______________________________________________________

Hva tenker du og syns etter du leste handlingen jeg har skrevet ovenfor?
Av og til er det ikke like forståelig å beskrive situasjonen akkurat som den er. I dette tilfellet valgte jeg å beskrive situasjonen som et byggeprosjekt av et hus. (Som i min situasjon er en kortfattet del av min behandling og rehabiliteringsprosess). Helt siden avslaget på intensiv rehabilitering i døgn instutisjon, har ting bare forverret seg. Og det mest alvorlige var kronisk mage sykdom og men det værste var rett og slett full respirasjonsvikt igjen for tredje gang siden ulykken. Det er begrenset hva kroppen tåler.

 

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. :-)

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your support
Reklamer

GODT NYTT ÅR!

Kjære bloggleser,

Godt nytt år!

Jeg begynte et år
Jeg begynte å stå
Jeg begynte å gå
Et år til har jeg fått til å tenke på

Jeg levde hver dag
Jeg var med
Hele 23 år har jeg fått
Til å tenke på det
Jeg er utrolig takknemlig for det
Trodde aldri det skulle skje

Alt som har hendt
Alt jeg har lært
Takk for det gamle og alt som har vært.

Dette året var det værste
Livet ble snudd på hodet
Som et skudd mot hodet

Livet forsvant i all smerte
i mitt hjerte
Men jeg lærte

Året var også det beste
All kjærligheten i
Urettferdigheten og uverdigheten

Nytt syn på livet
Nytt år nye muligheter
Ingen flere umuligheter

Jeg tapte
håpet forsvant
Men vant på en måte
Det hele føles som en evig gåte
På å beseire de kommende år
Håpet om seier er så mangt
Ikke for langt får en håpe

Jeg beleirer meg ikke
Mitt rike skal jeg igjen få
Sammen skal vi motstå
Mine kjære og nære
Skal slippe å besvære

Hederen og freden
Vil skjebnen vise vei
Vi alle vil det skal gå en annen vei
I en fei
Vi er alle lei

Vi må stå i mot
Denne kampen skal vi vinne
I et brak og sinne
Livet føles uforståelig

I ett nu
Skal det snu
Systemet får ikke svike oss
I det nye året

Dette diktet
Er en påminnelse
Om det harde kåret
Dette skal bli året

~Vetle Roy Krohn-Johnsrud
31/12-2015 – Oslo

 

IMG_0688.jpg

Mamma & meg 1. juledag før jeg ble innlagt på sykehuset FOTO: PRIVAT E.K.J.K 

Vær stille. . . Hør. . . Det banker på døren. . .

Er det det nye året som vil inn? Vi lar det vente litt… Tenker tillbake på året som var… Alt godt tar vi med oss. Og det som ikke ble så bra, det lærte vi noe av.

Så før du åpner døren, nyt årets siste dag.. Siden kan du hilse det nye velkommen inn. Ha det godt, ta vare på deg selv og de du har rundt deg! GODT NYTT ÅR!🎉😊

 

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

  • Takk for støtten!

Blod, Svette & Tårer, det tok hele 183 dager – Norges beste sykehus

25/11-2015    Rikshospitalet

Dere er ikke glemt…

Jeg har ikke glemt dere mine kjære lesere. Dere er i mine tanker hele tiden, derfor har jeg har nå brukt hele 8 dager på å skrive dette innlegget for alle dere og meg selv. De siste ukene kjenner jeg på kroppen at den er sliten og nedbrutt. Det fins ikke like mye energi, styrke og konsentrasjon til å skrive. Det er utrolig vanskelig, skal jeg være ærlig å si. Men dette er ikke bare for meg, men for mange andre også. Det er der jeg får mye motivasjon fra å skrive + mye annet. Og som jeg nevnte tidligere, hver eneste en av dere alle gir meg styrke og mot til å skrive for rettferdigheten og verdigheten i uverdigheten for oss alle. Dere er alle med på å støtte denne ambisjonen i drømmen – målet om seier for oss alle. Vi må få til en endring i «systemet» (helsevesenet, bydel, kommune, bevilgninger og budsjetter). Slik «systemet» er nå er det bare tragisk. Jeg vil komme nærmere tilbake til hvorfor min oppfatning er at systemet er tragisk pr. d.d. Men flere av mine utvalgte innlegg sier vell sitt.

Den store planen

Dagene tilbringes på Rikshospitalet nevrokirurgisk avd. Målet videre er – full verdig utredning = (prognoser), god medisinsk behandling og gjøre små inngrep (operasjoner) for å bedre livskvaliteten og minske faren infeksjoner. Og sist men ikke minst få lagt til rette for et intensivt, langt og planlagt rehabliteringsopphold – Sunnaas.

Jeg ble overflyttet til Rikshospitalet tirsdag den 17. november fra OUS. 3 uker før var jeg på ett såkalt vurderings opphold, det gikk ikke helt som forventet, det ble ikke gitt tilstrekkelig medisinsk behandling og møter på møter endte ingen vei en at bydelen kan notere nok et møte om noen skulle spørre om vi har hatt et møte. Da ser det i hvert fall ut som bydelen gjør noe. Jeg ble møtt med et trist budskap, om at det blir lenge i nærmeste fremtid før jeg får flytte hjem til min egen leilighet i Oslo. Jeg er så lei av å være sykehus at jeg skulle ønske noen bare kjørte meg hjem, og la meg i min egen seng. Tenkt deg at det største savnet ditt er din egen seng, ikke sykehussenger… Men din deilige og gode dobbeltseng, hvor du kan ligge på kryss og tvers. Man blir rett og slett dårligere av å ligge i en sykehus seng. Jeg skal ikke klage, fordi jeg ligger på en spesial trykkavlastende madrass til hele 28.000,- og en seng til 5000,- + har hele 15 puter i sengen, det blir litt det også. Men en ting er sikkert, sengen suger og tar alle kreftene fra deg. Og jo lenger du ligger desto verre er det å komme opp.
12305745_746576902153270_1117101298_n

Ved ankomst til nevrologisk avdeling på Rikshospitalet kl. 11, hadde jeg ingen forventninger en én fullverdig utredning = (prognoser). Foreløpig har oppholdet overgått alle mine forventninger for første gang på hele 6 måneder. Jeg ble møtt av et utrolig hyggelig team av sykepleiere og leger. Det første jeg sa og kommenterte var – «Det er oransje farger på veggene og ikke triste, kjedelige sterile rom og ganger- så utrolig deilig.»

12282997_746574592153501_92693458_n

For første gang på et halvt år så er det farger på rommet mitt, endelig ingen flere hvite sterile sykehus vegger.

 

Reaksjonene

Tre sykepleiere fikk stelt og innlosjerte meg. Det gikk et par timer så kom ansvarlig lege, hun begynte å stikke meg fra livet og ned med sprøyte nåler, jeg kjente og merket ingenting, før jeg løftet opp hodet å så blod overalt i sengen fra nålene. Det er ganske tøft igjen å innse at følelsen ikke er der, og at nervene og muskulaturen ikke reagerer. Jeg kan ikke beskrive det med ord, for det er så uvirkelig. Jeg ble liggende på overvåkningen lengst nederst i gangen, før jeg ble flyttet på enerom senere utover kvelden.
12287093_746578825486411_1534209404_o

Blod-Svette-Tårer

Den første natten våknet jeg hver halvtime av smerter, ubehag og spasmer (ufrivillige bevegelser i muskulaturen). Jeg grugledet meg til undersøkelsene for morgendagen. Jeg har prøvd å forberede meg best mulig på at det blir tøffe uker både følelsesmessig psykisk og ikke minst den fysiske delen av tunge, smertefulle og utmattede øvelser, undersøkelser og behandling. Men det ble tøffere en jeg hadde trodd, bare etter en dag med blod, svette og tårer så er jeg helt utslitt både fysisk og psykisk.

12297797_746921862118774_595445240_o

Innleggelse av èn PVK (periodisk vene kateter).

Jeg blir liggende å sove hele tiden når jeg ikke er på undersøkelser, øvelser og behandling. Jeg er så sliten at jeg har ikke styrke nok til å pusse tennene mine eller holde et glass med drikke.

12295020_746921885452105_1552333760_o

Det blir søvn så mye som mellom hver konsultasjon, undersøkelse, øvelse og behandling.

Tenk deg selv at du var i samme situasjonen, du har de siste ukene klart mye selv og brukt lang tid for å komme dit du er kommet i dag. Men så faller du tilbake, fordi du hverken er sterk nok fysisk eller psykisk. Husker du disse «domino» brikkene jeg fortalte om tidligere? Da forstår du nå at flere «domino» brikker har falt på hverandre en etter en. Men alle skal bygges opp igjen, brikke for brikke! Hva føler du og hva hadde du gjort? Det at sykepleierne må hjelpe deg og gjøre alt for deg er så nedverdigende og forferdelig. Men det er godt at de er der og hjelper til, men skulle ønske jeg hadde klart meg selv. Men innforstått at slik er situasjonen nå og at jeg får gjøre det beste ut av det allikevel. Jeg må lære å lytte til kroppen og ikke overanstrenge, belaste meg selv for mye.Det hjelper ikke om du respekterer og har tålmodighet med de rundt deg, systemet og de som hjelper deg. Du må lytte til kroppen din, ha tålmodighet og respektere deg selv. Du kommer ingen vei videre om du ikke har og får til dette, det er kun deg selv som får dette til. Her kan vi ikke hjelpe deg.

12287155_746921872118773_340587375_o

Nattsøsteren stakk meg feil og glemte å lukke ventilen på kranen.

 

JULEN

I går kveld lå jeg å døste i sengen etter en runde med sterk smertelindring. Plutselig så hører jeg noen barn fra avdelingen ved siden av, som synder det grønne glitrende tre god dag. Det var vakkert å ligge og høre på, men samtidig utrolig trist. For det minner meg på at det er en månedstid til julaften. Og akkurat slik situasjonen min er nå, så er jeg veldig redd for at for første gang i mine hele 23 år. Så får jeg ikke feiret julaften med min kjære familie. Men min venninne sa til meg – «Vetle, du trenger ikke å være med familien hele julen, så lenge du er en time eller to på julaften. Er det utrolig bra og nok for deg.» Det er jo sant, jeg var altfor opptatt til å kun tenke på hele kvelden, noe som er rett og slett umulig grunnet min allmentilstand og situasjon. Men en time eller to skal jeg klare! Håper jeg i hvert fall…

Tenk deg alle barn, unge, voksne og eldre som ikke får feiret julen med sin familie. Og ikke minst alle barn som gruer seg til julen, det er bare helt forferdelig. At barn skal grue seg til julaften, det er urettferdig og grusomt.
(i morgen kommer det et viktig innlegg om dette). 

Det er utrolig mange mørketall som foreligger her dessverre. Og ikke minst de som meg og mange andre som ligger på sykehus og helt forkastelig dessverre alle unge som er plassert mot sin vilje på sykehjem (gamlehjem). Det ligger noe i det ordet.

I helgen ba jeg om å få samtale med sykehus presten og psykiatrisk sykepleier. Sykepleierene som hadde ansvaret for meg i dag, syntes jeg var tøff og modig som ba om slike samtaler. Tidligere var dette helt «tabubelagt», men nå er det mer åpent og «vanlig» blant befolkningen i Norge, viser nye undersøkelser.

Men jeg har ikke noe valg, fordi mitt opphold på to forskjellige sykehjem har satt sine spor. Altså jeg får ikke fortrengt alt jeg opplevde gjennom mine Sanser. Alt jeg så, hørte, følte, tenkte og luktet sitter med superlim klistret til hjernen. Det var helt grusomt. Alle de vonde bildene dukker opp hver eneste dag med såkalte «flashback» det er helt grusomt. Bilder av den døde eldre mannen som ble trillet uten laken, den syke damen som lå der livløs, og ikke minst alle de triste ansiktsuttrykkene de til eldre, hvor de øyner et håp om bedre tilværelse, omsorg, familie eller rett og slett en avslutning på livet.

Skulle ønske jeg var i bedre for slik at jeg kunne reist rundt og gjort noe for de eldre. Tatt de med ut på aktivitetsturer med rullestoltaxi. Istedenfor at de blir sittende inne å rotne. Ja, for det er faktisk det som skjer mange steder, dessverre. Jeg har selv vært vitne til det flere ganger. Men jeg har også vært vitne til at det er store forskjeller fra sykehjem til sykehjem. Og at faktisk noen steder så blir man tatt med ut på aktivitetsturer til bl.a. Holmenkollen, Aker-Brygge, Drøbak osv. Jeg hadde gjort hva som helst for å fortrenge alt sammen. Men jeg klarer det ikke, og det plager meg. Som jeg har nevt tidligere, så var det ikke min situasjon som var værst og forferdelig. Men det var alt rundt meg. Det å se alle disse kjære syke eldre menneskene ha det så forferdelig og vondt, og ikke minst bli behandlet så dårlig uten noe form for rettferdighet og verdighet. Nei, det var f@en meg helt for j@vlig. Unnskyld utrykket og språket, men jeg kjenner meg sint og frustrert. Og enda sintere og mer frustrasjon over alle disse unge menneskene som meg, som har blitt og som sitter plassert på forskjellige sykehjem (gamlehjem) rundt om kring i landet mot sin vilje. Mange har ikke mulighet til å si ifra og være kritisk. Det er viktig å ha sterke ressurser og pårørende rundt seg, som kan tale og ytre din sak når du selv ikke klarer det av forskjellige grunner, det kan være tung medisinering, afasi(tale problemer), sykdom og mye annnet. Blir du også frustrert og får frem litt sinne når du leser dette? Dessverre så er det hele rene fakta mange steder.

Tenk deg så mye jeg opplevde på så kort tid. Du husker mine tidligere innlegg om «dødens hotell? alt det som skjedde på litt over en snau uke. Og enda mer skjedde etterpå. Hva tenkte du å følte når du leste mine innlegg om dødens hotell? Og hvordan tror du det hele ender med del 4/4? Svaret får du snart, men kommenter gjerne i kommentarfeltet nederst under innlegget.

Jeg skal kjempe med alt jeg har og kan for at unge mennesker ikke skal bli plassert på sykehjem mot sin vilje. Det lover jeg!
Jeg venter på «skrekkbildene» som VG tok sv meg og hos meg på «dødens hotell» de bildene er dystre og «sier mer en 1000 ord.»

demente sykehjem

*** DEMENTE*** DÅRLIG TILBUD: Bare 23 prosent av plassene på sykehjem er tilpasset demente, mens rundt 80 prosent av beboerne er demente. De blir plassert rundt TV´n. FOTO: dagen.no

Overvåkningen

Dessverre har situasjonen forverret seg, og dermed ikke hatt noe overskudd til å skrive. Men ambisjonen min er 1-2 innlegg om dagen. Men jeg innser at på nåværende tidspunkt bør jeg være fornøyd med ett daglig innlegg. Og kanskje mer konkret og kortfattede innlegg fremover. Det vil bli en spennende forandring med bloggen.

Det er nok dessverre en del skrivefeil i dette innlegget. Men konsentrasjonen er forverret og dårligere. Derfor velger jeg å publisere dette før jeg kanskje ikke får mulighet på en stund. Men jeg håper dere forstår og liker innlegget. Gi gjerne tilbakemelding!

jeg har akkurat blitt overflyttet til overvåkningen pga. forverret situasjon, redusert allmentilstand og kontroll på spasmene mine. Jeg vil holde dere oppdatert på hvordan det går…

12287491_746921868785440_55620508_o

Overvåkningen

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your support

Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 3 av 4

Fortsettelsen – del 3 / 4 – Furuset Sykehjem 22/07-2015

Dag 5.

Den blodige smertefulle natten (NB! STERKE BILDER)

Jeg får ikke sove, etter å ha sett og opplevd hendelsen i går kveld. Den sitter klistret med superlim på skallen. Jeg ser bare for meg det bildet og forferdelige synet. Og ikke minst den stakkars sønnen. Timene går, plutselig forverrer de kraftige smertene i hele overeksytremittet (overkroppen). Akkurat nå ligger jeg på siden og tipper ut mot sengekanten. Jeg får ikke snudd meg selv og endret til en riktig stilling. Smertestillende har jeg fått, så jeg ringer i snoren. Ingen kommer som vanlig, det er så ufattelig. Tenk deg du ligger der hjelpesløs og du hadde en gang tilliten til å ringe i alarmsnoren, så fikk du hjelp. En ting er meg selv der jeg ligger med tankekaos… Men hva med alle de andre og ikke minst de som er KJEMPE redde og enda sykere en meg. Meg er det ikke synd på, jeg har hele «livet» foran meg. Det har ikke de andre, livet ender snart for dem dessverre. Det er livets gang, eneste som er sikkert her i livet er at vi skal dø. Vi vet ikke når eller hvordan, men bare at vi skal dø. Ikke mye verdighet på slutten av livet deres. Skrikene, hylene og de høye lydene høres godt. De ligger der og har det helt forferdelig. Tenk deg at du ligger på rommet nederst i gangen der jeg ligger, og alt du hører er eldre syke mennesker som lider av smerter og ikke minst er redde. Du hører dem gråte og skrike hele natten. Du får ikke gjort noe som helst, for du ligger der i sengen lam fra livet og i dype smerter. Hva hadde du gjort? Jeg skulle ønske jeg kunne «stå på bena» og karve meg opp av sengen, for å hjelpe dem. Holde dem i hånden eller rett og slett bare sitte ved sengekanten hos dem. Trøste dem og gi dem omsorgen de trenger.

Smertene gir seg ikke og ingen kommer. Det har nå gått ca 1 time og 35 minutter siden jeg ringte i alarmsnoren. Ryggen «skriker» av smerte og for å endre stilling. Men jeg klarer det ikke selv og jeg får ikke hjelp. Jeg ligger her alene i mørket på det dystre rommet. Duft lysene mine er slukket, og stanken er grusom, rett og slett kvalmende. Hvordan skal jeg få avlastet ryggen. Så plutselig finner jeg ut at «sengehesten» ut mot rommet ikke er tatt opp. Jeg begynner å bli desperat og sliten, ingen kommer. Jeg hører bare alarmene i gangen pipe. Klokken nærmer seg 04.00, i et desperat forsøk får jeg tatt tak i nattbordet og drar hardt. Jeg får tippet meg ut av sengen. BAAM! det smalt godt, hodet mitt og nesen min treffer som et slag rett i det harde møkkete og slitte gulvet. Jeg besvimer en kort stund og blir liggende på magen. Smertene i ryggen avtar rask, «for en deilig følelse» sier jeg. Endelig etter mange, mange timer i samme stilling. Jeg kjenner blodet fra nesen, munnen og pannen renner nedover kinnet mitt der jeg ligger.

IMG_0402

En mengde med støv og dritt fester seg i munnen min, men det er bare en liten bagatell. Fordi den værste smerten som var har endelig avtatt nå. Bare helt forferdelig at jeg måtte ty til det drastiske på denne måten. Tenk deg at du ligger i sengen og har så vondt at du blir så desperat, at du velger å «kaste» deg selv ut av sengen på en drastisk måte. For å unnslippe smertene og ubehaget. Du ligger der på det møkkete og med ansiktet klint ned i det slitte gulvet. Klokken går og jeg blir liggende i over en times tid der jeg ligger på gulvet. Blodet fortsetter å renner…

En av nattevaktene kommer inn og lurer på hva som har skjedd? jeg forteller at jeg har ringt på i flere timer og ingen hjelp å få. Hun beklager seg og sier det er mye å gjøre. «Mye å gjøre?» sier jeg, «Ja, men hvorfor ligger du på gulvet» sier hun til meg med en gebrokken uttalelse. «Jeg tippet ut av sengen» svarer jeg. Hun blir sint og forteller at dette er det siste de har tid til midt på natten. «Det ligger en prosedyre på snuing om natten flere ganger, den har dere ikke fulgt.» svarer jeg. Hun benekter at det er hennes feil, assistanse blir ringt etter og en sur budeie kommer ganske rask til rommet. Jeg blir dratt opp av gulvet etter armene på en fryktelig måte, nemlig ståheisen.. Og senere «kastet» til sengs blodig.

Min reddende «engel» til utsetning

Klokken er 09.15, jeg er helt utslitt og forslått til blods.  Inn på rommet kommer en ung pakistansk gutt på min alder, med et godt humør og bredt smil – (Jeg velger å kalle han Sulieman i denne teksten). «Drømmer jeg» sier jeg til meg selv? Jeg klapper meg hardt på kinnene, men det er ikke noen drøm.  Hendene mine er fulle av blod og det samme er ansiktet og overkroppen. Sulieman er sjokkert over skadene i ansiktet mitt og at jeg ligger til blods i sengen. Jeg forklarer han hva som har skjedd, nattevaktene har ikke sagt noe i morgen rapporten om nattens hendelse. Sulieman reagerer i sjokk, og han forstår min frustrasjon og smerte godt. Vi starter med morgenstellet og får vasket av det meste av blodet. Blåmerker og små-kutt kommer til frem til syne når blodet blir skylt vekk. Sulieman har vært hos meg 30 minutter nå og vi blir heletiden forstyrret at av pleiere som ønsker Sulieman sin hjelp. Men han ønsker ikke å hjelpe dem, han sier – «Jeg er opptatt hos Vetle nå, han kan ikke ligge i sine egne kroppsvæsker og blod, jeg MÅ få han ren… Og det får ta den tiden det tar.» Gleden hamrer på innsiden av meg, endelig er det noen som forstår dette med verdigheten og selvfølelsen. Klokken er nå 10.45 og Sulieman har vært hos meg lenge, det begynner å bli rent og pent. Takknemligheten min er utrolig stor, ord blir så fattige…

Sulieman ønsker at jeg skal komme opp, men de andre pleierne fortsetter å forstyrre han. «Hva driver du med Sulli» sier en pleieren som kommer brasende inn på rommet. «morgenstell og forflytting» svarer han. «Er du klar over at du har vært hos pasienten din i snart to timer» sier hun. «ja, det tar sin tid og jeg bruker tiden jeg trenger.» svarer han. Pleieren blir sur, og forlater rommet i sinne. Sulieman forteller meg at flere av pleierne «bruker» han, slik at de slipper å gjøre jobben. Det er helt forkastelig og uakseptert. Tenk deg du jobber på sykehjemmet for å hjelpe andre og samarbeide med dine kollegaer. Men kollegaene dine bruker deg for det du er verdt og mer en det. Du får alle de tunge, vanskelige og «dritt jobbene» mens dine kollegaer sitter å sløver på vaktrommet. Snakk om rettferdig fordeling og samarbeid. Sulieman forteller meg at han kun har jobbet her i to uker og til vanlig er han medisin student på andre året i utlandet. Så han jobber bare ekstra nå for å hjelpe de eldre, og at han får spart opp ekstra penger ved siden av studiet. Sulieman tar meg opp av sengen helt ALENE. Han løfter meg med ren muskelkraft, og plasserer meg skånsomt og fint i rullestolen. «Helt utrolig» sier jeg til meg selv! «Utstyret her er helt forferdelig» sier han. Gamlemåten fungerer best. «Du er en lettvekter Vetle» sier han.

klokken er 11.30, solen skinner i dag, selv om jeg forslått og nedbrutt får han frem flere smil i meg. «La oss trille en tur utenfor sykehjemmet og slappe av i solen, jeg har pause nå – så jeg vil gjerne at du deler pausen med meg.» Min reddende engel, jeg kan fortsatt ikke tro det. Endelig! så blir jeg godt ivaretatt av en pleier på «dødens hotell» jeg forstår det ikke, og det er ikke sikkert meningen heller. Vi setter oss ute i solen, for en utrolig deilig følelse. Sulieman forteller meg at han jobber hver eneste dag fremover og tilbyr seg å komme en time før på jobb hver dag kun for å hjelpe meg. Og ta meg med ut i frisk luft. «Vetle, i morgen kommer jeg på formiddagen en time før jobb – så tar vi en tur på senteret». sier han. Vi blir sittende ute i godt selskap med hverandre. Tenk deg at du har hatt 6 forferdelige dager som nevnt tidligere, så kommer den reddende «engelen» Sulieman og blomstrer opp dagen din. Du er i sjokk, for du tror virkelig ikke at det er sant. Fra så forferdelige pleiere til en engel av en gutt på min alder. Men det hele skal vise seg å snu fort, noen ønsker meg vondt og verre.

Klokken nærmer seg 13.00. Sulieman får lagt meg tilbake i sengen på en effektiv og god måte. En illsint sykepleier stormer inn på rommet, og sier henne må snakke med meg under fire øyne. Sulieman forlater rommet, og pleieren starter å skjelle meg ut. Hun sier til meg at jeg manipulerer Sulieman og at jeg skal gi F@en i det. Jeg forstår virkelig ingenting nå, aner ikke hva den damen snakker om. «jeg manipulert Sulieman?» Det er jo han som ønsker å hjelpe meg, fordi han forstår hvor forferdelig og vanskelig jeg har det. Og hvordan jeg blir og har blitt behandlet.

klokken er 15.00, og det er straks vaktskifte. Sulieman forteller at han har vært i samtale på vaktrommet. Hvor de andre kollegaene har sagt at jeg manipulerer han på alle mulige måter. Noe jeg overhodet IKKE har gjort, og forstår hvordan de kan komme med slike anklager. Han forteller meg at han hadde gjort ferdig alle sine pasienter og at en annen kollega skulle hjelpe han. Så han tok seg god tid til meg, «men tydeligvis liker ikke noen at jeg hjelper deg med hele mitt hjerte» sier han. De har fjernet meg og «blokkert» slik at jeg ikke får ansvar for rommet ditt noe mer. Det hamrer av sinne og frustrasjon inne i meg samtidig mens jeg forstår ikke situasjonen, det fylles opp med tårer… Sulieman sier til meg «Vetle, jeg kommer i morgen ettermiddag en time tidligere, vi sees!» jeg blir lagt tilbake i sengen… Det blir en kort og endt samtale, da det står et stort «krek» utenfor siden på døren og lytter.

Det positive dekker over alt det negative – Et ny forelsket par

Det er dags for middag for meg, jeg klarer ikke å komme opp å sitte sammen med alle de andre å spise middag. Det er altfor mange triste inntrykk, demente og ikke minst så er alle så ustelte. Bordene er seie og fulle av søl. Matlysten min er bare helt elendig, jeg husker jeg kastet opp mye de siste dagene. Fokuset var på å overleve omstendighetene og smertene. Atmosfæren er bare helt ubeskrivelig forferdelig. De fleste jeg har hørt snakke om «dødens hotell» i etterkant, sier akkurat samme utsagn som meg. Jeg har hørt mange forferdelige historier, og dessverre mange av disse har ikke vært enda i dagens lys på lenge. Ingen av de 28 pasientene jeg har snakket med senere i tid ønsket seg tilbake. Det sier vell sitt og det ligger noe i de anklagene, svarene og historiene.

Klokken er 20.00, jeg kommer opp en kort tur av sengen for litt frisk luft på balkongen. Jeg blir sittende ute med et par artige og morsomme gamliser. «Da jeg var ung, stjal vi tobakk fra Tiedemanns og vi solgte den på «svartebørsen» sier den ene mannen. Han får frem flere smil og latter i meg. Jeg er en gammel sjømann som hadde «lovens lange arm» etter meg hele tiden. Den ene historien etter den andre, men så kommer en eldre dame ut på balkongen for å røyke som alle andre. Henne er KJEMPE sur og irritert, frustrasjonen hennes er stor og vi andre trekker oss tilbake inn ved hjelp av pårørende til en pasient. Det er en høy og stor terskel kant inn til storstuen fra balkongen. Den ene mannen som er pårørende sier – «Dette er jo helt forferdelig, ingen klarer å komme seg over den terskelen alene uten hjelp – og hvor er pleierne som skal hjelpe til?» Mannen hjelper oss inn…
574954-9-1320173147356

Ny forelskede paret hånd i hånd

Jeg blir sittende i storstuen ved kjøkkenet. En eldre dame som sitter sammen med en mann, begynner å starte en samtale med meg, henne lurer på hva i all verden jeg gjør her. «Det lurer jeg også på» svarer jeg hun. Henne forteller at henne har vært på «dødens hotell» i et par måneder og at det er de værste og mest fryktelige månedene i hennes hele 92 år. Men at det eneste positive som dekker over det negative, var at hun har funnet sin største kjærlighet for bare en uke siden. Nemlig en man som kom inn i rullestol med begge ben amputert. De to møttes her på «dødens hotell» for en knapp uke siden og har forelsket seg i hverandre. De sitter inntil hverandre som et nyforelsket par, det er utrolig givende og rørende å se på. Oppi alt det vonde, negative og triste har de funnet hverandre og forelskelsen dekker over det grusomme. Det er helt fantastisk og jeg er utrolig glad på dem sine vegne, der de sitter og holder hverandre i hendene.
___________________________________________________

Dessverre har jeg den siste tiden vært svært preget og dermed ikke hatt noe overskudd til å skrive. Men ambisjonen min er 1-2 innlegg om dagen. Men jeg innser at på nåværende tidspunkt bør jeg være fornøyd med ett daglig innlegg.

Fortsettelsen følger med del 4 – ( Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 4 av 4). Hvordan Norges største mediahus reddet meg og telefonen fra bydelsdirektøren.

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your supportTilminneom22juli2011copy

    10522074_10153603897611154_4713415775789449204_n

Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 2 av 3.

Fortsettelsen – del 2 / 2 – Furuset Sykehjem 21/07-2015

Dag 4.

Møtet med Norges største avis og brannen i joggebuksen

Klokken er 09.30 Jeg er sliten der jeg ligger i sengen alene, det krevde sine krefter i møtet med VG i går, de var hos meg på Furuset Sykehjem i hele 3 timer. I møte med en STOR avis som VG tar på, alt skal være perfeksjon i minste detalj. Ja, du kan vell selv tenke deg når Norges største avis (mediehus) kommer på besøk til deg for å hjelpe og fremme saken din sin gang. I bytte mot at de får rettighetene. I går rullet jeg 20 ganger frem og tilbake i korridorene, inntil de perfekte bildene var tatt. Alt skal dokumenteres i hver minste detalj, selv om ikke alle detaljer står på trykk i mange saker. Har utallige smerter i rygg, nakke og armene, og ikke minst er jeg støl etter en «treningsøkt» med to fantastiske journalister og et omtenksomt kamerateam. Mange er KJEMPE engasjerte og jobber aktivt med saken. Bl.a. VG er i dialog med A-hus, men foreløpig har det kun vært monolog.. A-hus vil ikke samarbeide og svarer at «grunnet mangel på kapasitet trenger vi mer tid og detaljer rundt forløpet før vår uttalelse.» A-hus vet godt hva dette dreier seg om, men «stikker i hodet i sanden» som strutsen… Utrolig feigt gjort! men det overrasker ikke… I går skrev jeg under fullmakter som gir VG full innsyn i saken og at A-hus er pliktig grunnet fullmakten til å uttale seg til media.

Familien kommer på besøk i dag, tanken på at lillebror (15) skal besøke storebroren sin på sykehjem er helt forferdelig. Tenkt deg om det var din bror eller søster som skulle komme å besøke deg på «dødens hotell» og på avdelingen jeg ligger på, er ca. 70% sengeliggende. Hva gjør du da, hvilke forberedelser og hvordan hadde du taklet det? Før familien og venner kommer på besøk, må jeg opp av sengen… Jeg blir dratt opp i ståheisen i «skrikende» smerte. Beklager, seilheisen er tom for strøm, «nå tuller du med meg» sier jeg. «Nei, beklager svarer pleieren» «Sa pleieren virkelig beklager til meg?»
Jeg er sjokkert, fikk de med seg at VGs journalister og kamerateam var hos meg i går, det virker sånn? Hva tror du?
klokken er nå 13.30 – En pleier kjører meg ut på luftebalkongen, det forplanter seg et håp om å få snakke eller treffe noen som ikke er demente eller så altfor syke. Skuffelsen er stor… to eldre herre-menn sitter i hver sin rullestol på balkongen å tar seg en røyk. Asken og det varme glødet fra sigaretten faller rett i fanget til begge to, Glør for glør, ingen reagerer, ikke vedkommende selv. Jeg får dratt rullestolen min nærmere begge to og får børstet bort det værste av gloen, jeg roper – «Hjelp! hallo!! det brenner her.» ingen kommer… Den ene eldre demente mannen (95) har satt fyr på buksen sin i lysken. Den andre eldre mannen (78) klarte jeg å få glodet bort før det var for sent. Buksen til den demente mannen (95) oser det ut tynn røyk, han merker ingen verdens ting og forstår desverre ikke situasjonens alvor. Jeg har ikke noe valg en å helle hele cola flasken min over venstre benet hans. Brannen slukkes rask og effektivt. Men et KJEMPE stort hull i joggebuksen og bleien hans etterlater sine spor. Det lukter helt grusomt, brent og svidd bleie og joggebukse – ja, du kan vell selv tenke deg hvordan den stanken var? Stakkars mannen (95), er helt forkastelig at de setter eldre demente ut på balkongen alene for å røyke uten tilsyn eller røyke-forkle. Det er livsfarlig, hvordan hadde situasjonen utartet seg om jeg ikke grep inn, for ingen andre reagerte. Hva hadde du gjort i samme situasjon, du kan ikke se på at joggebuksen til mannen (95) har tatt fyr og brenner. Og han er ikke til å kommunisere med. En av de pårørende til en annen pasient, får hentet en pleier som får tatt seg «hånd» om mannen (95). Det gikk heldigvis bra denne gangen, men hva med alle de andre gangene… Er ikke min jobb vell å passe på de demente, selv om samvittigheten min ikke klarer å la være. Eller er jeg strategisk plassert ut sammen med de demente for å passe på dem? «Telefonen ringer» – familien har kommet… Jeg sier – «jeg sitter ute på balkongen, kan dere komme dit?»

Harde knyttede never

Klokken er 15.30, og Mamma og lillebror kommer i sjokk og vanntro, jeg kikker opp på lillebroren min. Øyene hans lyser av sinne og ikke sorg. De blir «blodrøde» og jeg føler hans frustrasjon og sinne. Knyttnevene til lillebror (15) er spent og sammenkrøllet. Ser ut som han er «Fit for Fight» jeg blir skremt litt selv, de triller meg inn på rommet mitt nederst i den mørke og dystre gangen. Det er et trist syn nedover gangene, mens vi triller bortover gangene… står dører på vidt gap hvor eldre syke mennesker ligger «livløse» eller redde – flere hyler og gråter, mens andre ser ut dessverre som «kritt hvite lik» du ville antagelig sagt noe i den duren selv? Avdelingen er den med mest demente, akutt og kroniske dårlige. Jeg beklager mine dype ord, men det er dessverre slik det var når vi trillet nedover gangene, så inn på rommene og hørte alle lydene. Mamma har med is, snacks, brus og alt du kan tenke deg av godterier – Men ingenting frister… ikke bare godterier, faktisk duftlysene mine fra IKEA i alle forskjellige dufter. Det er en glede, jeg tenner det første store lyset med duften av vanilje og jordbær. Tenkt deg etter å ha ligget i stanken flere dager så plutselig lukter rommet forfriskende. Den gleden ønsker jeg ikke for meg selv bare, for den er så utrolig stor, at den må deles med de andre. Jeg får mamma til å tenne på alle de 3 store glassbolle lysene på en gang, døren står på vidt gap. Lillebroren min kikker ned på meg i rullestolen, og sier en mengde strofer med grove ord for å utdype sinne, og hans sorg og frustrasjon. Han vil snakke med «sjefen på huset» jeg sier -Det kan du gjerne gjøre. Han grøsser, grynter og skjelver av rent sinne. Han klarer ikke å «holde» seg. Plutselig sier en eldre dame -Mmmh så frisk og godt det lukter, er det vanilje? «Det er vanilje og jordbær duft ja,» svarer jeg. «Så utrolig godt» svarer damen. Det var gjort.. jeg hadde ikke bare gledet meg selv, men andre også. Nå luktet hele den nederste gangen hvor rommet mitt var, duften av lysene. Tenk deg du gjør alt for å få den stanken vekk, så kommer det en gretten pleier og sier – «Du kan ikke ha levende lys på rommet ditt!» Jeg ignorer pleieren… Det står IKKE noe om forbud mot brennende lys.

«Hesteskoen» samlet rundt heisen i det evige håpet

Duft lysene brenner fortsatt og klokken passer 18.00. Etter mange dype, lange og tøffe samtaler med mamma, føler jeg meg betryggende på at alle jobber med å få meg bort herifra. Mamma trøster meg og jeg følger hennes positive energi om alt sammen. Det letter litt på «trykket» for å si det sånn. Det «brenner» på innsiden, for jeg føler samtidig all sorgen i familien og alle rundt meg…  Jeg har ALDRI sett min lillebror (15) så sint, frustrert og lei seg, bildet av ansiktet hans ser jeg fortsatt foran meg. Det gjør utrolig vondt! Vi avslutter et godt samhold sammen på «dødens hotell» Vi står sterkt sammen i familien.
Tenkt deg du havner på ditt værst tenkelige sted, kroppen bare forfaller for dag for dag, du får ingen fysioterapi og heller ikke den medisinske behandling du trenger å skal ha. Sist men ikke minst og det aller værste er atmosfæren, miljøet og alle triste skjebner du ser og føler rundt deg.  Men du får ikke gjort noe annet en at dine pårørende klager og presser på i full beredskap. Alt du har bygget opp den siste måneden i forhold til kroppen – styrke ( fysisk & psykisk) og medisinsk behandling bare «kollapser alt som et «kort hus.» Lillebror (15) triller meg bort til utgangen ved heisen sammen med mamma. Klokken nærmer seg 19.00. Det begynner å bli sent og snart leggetid. De som sitter oppe i rullestoler og godstoler sitter samlet som en hestesko rundt åpningen ut ifra heisen. De alle sitter der og venter på at en av de skal få besøk av sine kjære og nære. Men ingen kommer til dem, mange av dem har blitt glemt. Fleste av dem sitter der fra morgen til kveld, i samlet spenning. Hver gang pleierne trillet meg forbi «hesteskoen», klarte jeg ikke å ha hevet hodet. De følelsemessige ordene fra de som sitter der er virkelig STERKE! På mange måter føler jeg at jeg svikter dem, så lillebror plasser meg i hesteskoen sammen med de andre før leggetid. Mamma og lillebror drar avgårde, jeg sitter igjen med en STOR «klump i halsen»

Historiene fra de «oppegående» og demente er tårevåte, de har bygget opp dette landet sammen sterke som stål. Men ingen bryr seg om dem, alt har med de tre BBB – Budsjetter – Bevilgninger – Besparelser. Hvor ble det av det menneskelige syn og ikke minst verdigheten? Ja, hvor i helvete ble det av den, unnskyld utrykket! De eldre skulle hatt ren luksus – der de er på slutten. Men vi sparer der vi overhodet ikke skal spare. For et forferdelig land vi Norge er som sitter bunkret opp med penger fra de som «bygget» opp dette imperiumet og «flotte» landet. Nok om dette, kjenner det «koker i topplokket» Kommer tilbake til det senere… Hvordan reflekterer du og hva slags tanker gjør du deg når du leser dette? Vekker det frem noen følelser?

Døden møter meg på nært hold og hvorfor jeg kaller det «dødens hotell?»

Klokken er 19.30, og det er leggetid for både store og små. Jeg blir sittende rundt ved heisen i hesteskoen, plutselig kommer en pleier bortover den ene lange gangen. Henne «rister» på hodet og drar hånden tvers over halsen til de andre pleierne i gangen med et sukket hode. Jeg tenker og tenker – så slår det meg… En hånd tvers over halsen, det betyr jo at det er over (slutt). Gjør det ikke det? Virkelig, klarte du ikke å formidle døds budskapet til de andre pleierne på en annen måte.
Jeg kikker bortover gangen, Å nei! det er jo rommet til den eldre mannen som kom med ambulanse tidligere på dagen.
Å herreguuud! En pleier sier vi må gjøre klart for stell og vask av den døde mannen, slik at pårørende kan komme og ha en avslutning. Ikke ordet verdig ble nevnt en eneste gang. Han er fortsatt varm i huden. Virkelig tenker jeg, er det mulig? Klarer dere virkelig ikke skjule og skjerme andre pasienter for slikt. Tenk om det var en i din familie, bruk hodet!

PLING! -Heisdøren åpner seg… Ut kommer en mann i 50 årene direkte rett bort til meg. «Jøss hva gjør du her ungemann?» sier han. Jeg svarer – «jeg ble plassert her av sykehuset og bydelen.» Mann (50+) blir stående å snakke med meg en god stund, han forteller at han er sjokkert og irritert av å se en 23 år gammel ung mann som meg på sykehjem sammen hans pappa (81). «Du skal ikke være her ungemann – Det har du jammen rett i, svarer jeg. Mannen i 50 årene forteller «at han er på «sykehjemmet for å besøke sin pappa (81) og at han bor på rom ****» og at det dessverre ikke er så mye håp for hans far akkurat nå, den eldre herren (81) har en uhelbredelig sykdom. Jeg blir stum i noen sekunder, så slår det meg… Ååå! det er jo pappen hans som akkurat døde. (Tenk deg du har fått med deg den eldre mannen (81) sin bortgang, og nå sitter du i rullestolen og smiler som ingenting har skjedd. Men innerst inne vet du at pappen til mannen i 50 årene som står foran deg akkurat har dødd og «forlatt denne verdenen.» Hva gjør du da?

Klokken er rundt 20.30, det begynner å bli sent… Men vi står fortsatt og snakker sammen, (Hva skal jeg gjøre, tenker jeg dypt inne i meg?) Er virkelig min jobb å bringe de ufattelig dårlige nyhetene til pårørende? Nei, jeg har nok med mitt. Jeg kan ikke begynne å formidle budskap om døden. Jeg smiler mannen (50+) i øyene og ønsker han lykke til, jeg håper det ordner seg for pappen din og at han får en verdig avslutning på livet. Mannen smiler tilbake mens han klapper meg på skuldrene. «Stå på ungemann» Jeg «stopper opp» sa jeg virkelig dette? Pappen hans er jo død… Vi avslutter samtalen med et «godt» humør og smiler til hverandre igjen. Sakte ser jeg mannen (50+) beveger seg bortover gangen, han stopper sakt opp utenfor døren til rommet til faren hans. Hodet hans synker ned mot brystet og det høres et skrik – NEEEI-PAPPAI!

Udekket «båre» ut fra «dødens hotell» på vei til heisen

Det blir plutselig stille ved heisen et par sekunder, så er alt som normalt igjen. Den indre uroen i meg får meg til å ikke spørre en eneste pleier om å legge meg. Jeg er sliten og kroppen verker, men noen har akkurat dødd. Og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg. Respekten er stor men jeg er redd for å dumme meg ut og kan ikke spørre om hjelp nå, det er en krisesituasjon her…

Klokken passerer 21.00, det er hektisk på avdelingen. Personellet blir skjelt ut av sønnen (50+), jeg blir fortsatt sittende ved heisen. Jeg bestemte meg for å ikke be om noe hjelp, før noen kommer bort til meg og spør om jeg vil legge meg eller trenger noe. Tanken på å være til bryr og styr nå, gjør meg kvalm. Nervene er ikke sterke nok til å spørre noe annet en – «Kan dere si ifra slik at jeg ikke ser båren?» Pleieren lover meg å si ifra og ta meg inn på rommet før båren trilles ut. Tenk deg og prøv å sett deg inn i situasjonen, hadde du spurt om hjelp? Og hadde du gjort det anderledes en meg? Gjorde jeg feil…?

Klokken er nå 22.15 i følge min dagbok på mobilen. Pårørende har reist og kaos roer seg sagt men sikkert. Jeg blir fortsatt sittende alene ved heisen, men jeg hadde jo blitt lovet å bli kjørt inn på rommet som avtalt. Men det skulle vise seg at jeg tok virkelig feil… Jeg titter på klokken på armen min, den har stoppet opp helt. Nå aner jeg virkelig IKKE hvilken tid på døgnet det er. Det jobber kun to nattevakter på hele den store avdelingen. Så skjer det helt utenkelig, ut kommer to helt forj*vlige nattevakter, de triller ut sengen med den avdøde mannen. Og veit du hva det værste er? Den eldre mannen er ikke dekket til der han ligger livløs og «forlatt» Kroppen min reagerer med et STORT sjokk, jeg finner ikke ordene. De to nattevaktene så meg veldig godt på avstand. Rett foran meg ligger denne eldre herren udekket!!!

Jeg aner ikke hva klokken er, annet en at jeg er ordløs og mildt sagt sjokkert. Tenk deg du sitter ved heisen, der jeg sitter.. Plutselig ser du en båre komme mot deg. Når båren passerer rett foran deg ser du en eldre og dessverre død herremann. På de par sekundene jeg så før jeg brått lukket øyene – husker jeg godt det ansiktet, det er et grusomt bilde i hodet.

Dette er en av mange grunner det kalles «dødens hotell» den eldre mannen kom inn med ambulanse samme dag fra sykehuset. Og ble revet bort så brutalt samme dag med ingen verdighet hverken før eller etter. Helt skammelig, uverdig og forkastelig. Senere på kvelden blir han trillet ut «ikke» levende… Hvil i fred!

_____________________________________________________________________________________________________________

Beklager mine dype ord, men har vært utrolig viktig for meg å få dette innlegget ut og ikke minst alle følelsene. Det gjør virkelig vondt, og alle de vonde bildene i hodet «dukker opp» hele tiden. Derfor er det minst mulig bilder i dette innlegget.

Fortsettelsen følger med del 3 – ( Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 3 av 3). Hvordan den «reddende «engelen» min kom og dessverre den blodige og tårevåte natten før møtet med VG igjen og lokal avisen der jeg vokste opp.

I morgen fortsetter innlegget og budskapet med brevene til Norges rikeste og sist men ikke minst – de tre fasene, sjokk, sorg og bearbeidelse – blod – svette – tårer – (F)ølelser & (H)jernetrim. Og et innlegg om en dame som kun ønsker å være et menneske og ikke en evig sak. – #verdigheten –

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

«JEG BRØYT NED KROPPEN HELT, FØR JEG BYGDE DEN OPP IGJEN!»  – I MORGEN

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your support

Tålmodigheten satt på prøve og brevene til Norges rikeste

God morgen!

Jeg sovnet klokken 23.30 sent i går kveld etter å ha hatt lekkasje nok en gang. Jeg brå våknet klokken 05.00 til sondeernæring og medisiner i dag tidlig.

I dag øyner jeg et håp om å få fysioterapi og behandling etter en lang og tøff helg. Kanskje det blir trening i dag? Hvis ikke så «smeller» det i bordet. Nei da, er ikke helt meg, jeg bruker å holde på tålmodigheten min altfor lenge. slik jeg lærte i næringslivet.

Jeg vil bruke tiden til å fullføre innlegget om min sykdomshistorie på bloggen. Fortsette formuleringen av brevene til Norges rikeste. (jeg vil komme tilbake til hva intensjonen med disse brevene er, men du kan vell selv gjette hva jeg ønsker å oppnå?) og sist men ikke minst fortsette hvordan jeg kom meg ut «levende» i fra»dødens hotell» del 2.

Ønsker dere en riktig god dag! 🙂

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 1 av 2.

God kveld!

I dag smilte jeg når jeg våknet 🙂 

For første gang siden operasjonen den 13/10-2015, våknet jeg i dag morges uten lekkasje(er) i sengen fra stomien. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Vetle, du drømmer nå? tenkte jeg… Men det hele var virkelig, sengen var ren og det samme med stomien. Et steg fremover i positiv retning med stomien. Øyner et håp om at det fortsetter inntil stomi sykepleier kommer på sykehuset til uka. Det sies fra flere andre basert på deres erfaringer, at de første ukene kan være fryktelige og verst. Men alt har med tilpassing av stomi-utstyr og teknikkene om bruk og rundt dette –  så blir det bedre etterhvert. I dag er jeg overbevist om at ting går riktig vei i forhold til stomien min.

Fra Akershus Universitetssykehus (A-hus)  til Furuset Sykehjem

IMG_0323

Furuset Sykehjem 18/07-2015

Datoen er 17. juli – 2015 – Furuset Sykehjem

Klokken 22.45, jeg ligger på endokrinologiske avdeling på A-hus. En sykepleier kommer inn på rommet mitt og vekker meg. «Vetle, nå er ambulansen her». Jeg er så trøtt, sliten og har ufattelige smerter at jeg svarer i «ørska» OK.
På vei ut gjennom ambulanse inngangen våkner jeg på båren. Jeg spør ambulanse personalet hvor vi skal? De svarer: «Furuset Sykehjem». Jeg er sjokkert og har ikke ord, samtidig er jeg så nedbrutt at det går ikke inn på meg før senere. Trangen for å ta en røyk kommer… Så jeg ligger på båren under taket og får tatt meg et «blås» i regnet. Jeg finner ikke ordene…  Tenk deg der jeg ligger og tanken på stedet du skal til, hva ville du gjort og sagt, og hadde du funnet de rette ordene?

Jeg blir trilla inn i ambulansen på båren, og turen går mot Furuset Sykehjem. Underveis snakker jeg med den ene unge jenta bak i ambulansen. Henne forteller at jeg skal på Furuset Sykehjem på ubestemt tid. Plutselig går det opp for meg, at jeg skal på sykehjem. Ikke bare hvilket som helst, men Furuset Sykehjem. Det mest grusomme og fryktelige sykehjemmet. (Se vedlagt link nederst i innlegget, om Furuset Sykehjem). Vi ankommer Furuset Sykehjem, før jeg blir tatt ut av ambulansen så vi blir sittende inne i ambulansen til det værste regnet har gitt seg. Den ene unge jenta sier til meg: «Det frister å si at du ble dårligere og tilstanden din forverret seg, slik at vi kan kjøre retur tilbake til sykehuset. For dette stedet er ikke noe sted for deg i det hele tatt, det er vi alle tre enige om. Det er helt forferdelig for oss å trille båren med deg inn på det stedet». Henne har levert pasienter der før, men aldri noen så ung som meg. Regnet plasker og hamrer over taket på ambulansen. Håpet om at jeg ikke skal inn på det grusomme stedet står foran meg. Men rett før vi blir enige om at vi kjører retur til A-hus (grunnet redusert allmen tilstand ved ankomst til Furuset Sykehjem), hører jeg det piper i radioen, ambulanse personellet forteller at en alvorlig ulykke i nærheten har oppstått og ambulansen deres blir rekvirert til ulykken med snarlig virkning. I full fart trilles jeg inn på Furuset Sykehjem i 2. etasje.
IMG_2614

Døden møter meg i lag med gråtende hyl!

Heisdøren åpner seg ut mot gangen i 2. etasje. Det første som møter meg er en «storm» luktende av urin og rett og slett døden. Du kan selv tenke deg hvor forferdelig stank det var. Alarmer piper overalt rundt meg. «Her er det kaos» sier jeg. En hjelpepleier møter oss ved inngangen til heisen, ambulansen sier det har oppstått et akutt-tilfelle og at de må reise snarest mulig. Vi blir fulgt inn på et rom lenger ned i gangen. Det jeg ser er ufattelig trist. Gamle nedslitte rom, med tapet som er halvveis nedrevet av veggene. Det værste er lukten og stanken, den er grusom og forferdelig.

De får meg raskt over i sengen ved hjelp av et sklibrett fra båren til sengen. Jeg titter opp å ser blikket til ambulanse personellet, den ene unge jenta feller en tåre nedover kinnet i mens henne sier: «God bedring og lykke til! Alt skal gå bra, hold ut Vetle… Du blir ikke her lenge. Beklager det ble som det ble». De pakker sammen og haster avgårde. Jeg er helt tom for ord… Døren til rommet mitt står åpen, jeg hører skrikene i gangene: «HJELP!!! AUUUU er det noen her? HALLO!! NEI! Jeg vil ikke mer» roper en dame i et gråtende hyl. Hva hadde du gjort om du hørte disse skrikene? En pleier kommer inn på rommet og presenterer seg, henne snakker så utydelig at jeg ikke forstår et eneste ord av det hun sier. Jeg begynner å snakke engelsk til henne, da forstår henne meg. Jeg ber om å få mine smertestillende og kvelds-medisiner. Henne svarer: «We haven´t gotten your papers from the hospital yet, with the medication-list for you.» Jeg ber om å få snakke med ansvarlig sykepleier. Klokken er nå 23.55, ingen kommer…

Jeg bråvåkner den første natten etter jeg «duppet av» en times tid. Klokken er rundt 01.00 over midnatt. Flere syke eldre mennesker SKRIKER! Hyl og rop om hjelp. Jeg bryter ut i tårer og gråter. Jeg er en mann, men klarer ikke holde dette inne, dette er helt forkastelig og forferdelig. Hadde du klart å holde dette inne, uten å utbryte i følelser? Skal jeg virkelig bo og leve her? Jeg får et skikkelig kjør av tanker som sitter fast som et anker utover hele natten, hver gang jeg «dupper av» bråvåkner jeg av alarmer, skrik, hyl, og gråt. Det er en «ringesnor» på veggen rett ved sengen. Jeg drar i snoren flere ganger i håp om å få hjelp, smertestillende og noe å drikke. Men igjen så kommer ingen… Tenkt deg du ligger i sengen helt nedbrutt i sjokk, sorg og i smerter. Det eneste du kan gjøre for å få hjelp eller komme kontakt med pleierne, er at du drar i alarmsnoren. Men ingenting skjer… Du ligger der helt alene hjelpesløs på en grusomt sted.

«Dødens hotell» og fortvila familie & venner

Dag 1. Dårlig med søvn første natten, bare to timer på «øyet» på det grusomme stedet. Jeg har ligget hele natten å nistirret på et utskrevet papirbilde som henger på skapet foran sengen. Og jeg er kraftig dehydrert. Jeg har prøvd å finne noe positivt i det bildet. Klokken er 09.15, jeg har veldig lyst til å komme opp av sengen og ut i frisk luft. Jeg drar i «ringesnoren», en pleier kommer inn å sier at det er mitt i morgenstellet og at jeg derfor må vente på min tur. Henne sier også at det krevende å få meg opp av sengen. «Jeg SKAL opp og ut i frisk luft» sier jeg…. (på sykehuset ble jeg tatt opp av sengen når som helst etter eget ønske).
Klokken er 12.45, jeg har ventet tre og en halv time. Endelig kommer det noen for å ta meg opp av sengen. Seilheisen er borte, så jeg blir dratt opp etter armene i en ståheis. (For de som ikke vet hva en ståheis er: se markert avsnitt under innlegget). Den enorme frykten og smerten, den glemmer jeg aldri… De hadde ingen anelse hva de drev med og jeg var så dypt inne i meg selv at jeg ikke greide å tenke noe som helst over over situasjonen, det skulle jeg ha gjort. Jeg blir dratt opp i armene med ståheisen, og blir hengene i armene mens bena har satt seg fast mellom heisen. Det ringer på vaktrommet. Plutselig forsvinner begge pleierne ut av rommet for å hjelpe en annen. Jeg blir hengende i heisen i bare armene mine og bena fortsatt klemt i heisen. Det går hele 20 minutter før jeg skriker etter hjelp, men du hadde så vidt hørt brannalarmen i korridorene der. Demente som er redde og hyler, alarmer som piper og et støyende ventilasjonens-system. Tenk deg at du henger i en heis med tau etter bare armene dine, så det kjennes ut som de skal bli revet tvers av. Ingen kommer, og det hjelper ikke å rope.  For på «dødens hotell» hører ingen deg. Hele kroppsvekten hviler på armene og bena har fått et stygt sår fordi de ligger klemt i heisen. Så kommer en dame, jeg sier til henne gråtkvalt: «Sett meg ned fort, fort! Kjapp deg for Fa**» Det er legen på huset som kom, snakk om flaks og tilfeldigheter. Henne får etterhvert meg ned i rullestolen. Smerten er grusom og de røde og såre merkene på og under overarmene syntes godt. Bena er følelsesløse. (Farligheten med dette er at jeg kjenner ikke alvorlige skader eller brudd). Legen ønsker meg velkommen. «Velkommen til hva?» svarer jeg. «Dødens hotell».Jeg klager på at jeg ikke fikk medisinene mine ved ankomst og at jeg er i et rent smertehelvete. «Det skal jeg ordne, det skal bli ordnet.»
Når pasienten trenger ståheis, er det tre krav vi som profesjonelle brukere av ståheiser stiller:
1. Pasienten må kunne stå på minst ett ben 
2. Kunne holde seg fast med minst én arm – og 
3. Kunne forstå hva vi sier til ham eller henne.
(Årsaken til disse tre viktige kravene, er at man ved bruk av ståheis går vekk fra det naturlige bevegelsesmønsteret når pasienten heises til stående stilling).

Hvis pasienten i motsatt fall bøyer seg fremover, minsker trykket i både seil og kneputer, og ståheisen vil istedet for å reise pasienen opp på en behagelig måte, rett og slett trekke seilet opp under armene og føre til at personen blir hengende som “slakt” med fare for å skade både lamme armer og skrøpelige benstrukturer i bryst, armer og skulder-region.
IMG_0314

«Er det riktig at besteforeldrene (80) til min sønn på 23 år skal besøke han på sykehjem?»

Dag 2. Jeg ligger å tenker på hvordan jeg skal bringe budskapet til min familie og venner, ved at jeg er på sykehjem. Tidligere har jeg levert mange tøffe budskap gjennom næringslivet, men aldri noe som dette. Jeg manner meg opp, og klapper meg selv i kinnet et par ganger. «Vetle… Dette klarer du!» Hvordan hadde du gjort det i min situasjon, hadde du klart å bringe budskapet direkte med en gang? Jeg tar opp telefonen og ringer mormor & bestefar. Jeg klarer ikke å ringe mamma og fortelle at sønnen hennes er på sykehjem. Mormor tar opp telefonen, jeg hører på stemmen hennes at hun skjønner at det har skjedd noe med meg. Jeg forteller mormor at jeg ble overflyttet fra A-hus sent i går kveld mens jeg sov, til Furuset Sykehjem. Mormor blir stum…  Det blir stille noen sekunder. Så sier jeg «vær så snill å ikke si noe til mamma». Jeg vet ikke hvordan henne kommer til å takle det. Mormor sier: «Mamma har allerede blitt informert av sykehuset sent i går kveld, og vi alle er informert og sjokkert. Jeg er mildt sagt sjokkert!». Vi snakker videre… Deretter sier jeg: «Mormor jeg må legge på nå, jeg må ringe mamma med en gang».

Jeg ringer mamma, uviten om hvordan dette skal gå. Mamma er allerede i full beredskap og i løpende kontakt med bl.a VG og lokal avisen der hvor vokste opp, Groruddalen Akersavis. Mamma prøver å berolige meg ved å si at det blir et kort og endt opphold. Men det er helg og alt står stille. Det blir sendt avgårde en rekke brev til bl.a. Helseministeren – Bent Høie, statsministeren Erna Solberg, sykehuset og selvfølgelig bydelen. Hvordan reagerer en mamma når hennes sønn på 23 år blir plassert på et sykehjem?

Nå gjenstod det å fortelle mine venner om hvor jeg befant meg. Mine venner bryter ut i sjokk, de er rådløse… Jeg tar et par korte og triste telefonsamtaler til. Jeg sitter ute på balkongen i andre etasje, tar meg en røyk for å få roet ned nervene. Det sitter flere ute på balkongen, bl.a. pårørende til en eldre mann. En pårørende dame spør meg rett ut: «Hva gjør du her?». Jeg svarer: «Jeg ble plassert her av sykehuset sent fredag kveld». Henne svarer: «Du har ikke noe her å gjøre». «Det har du rett i» svarer jeg. Jeg blir sittende på balkongen og nyter frisk luft i tillegg til at jeg får et par glimt av noen solstråler. Jeg er svært medtatt og blir sittende ute. Jeg starter å skrive min første statusoppdatering på Facebook profilen min ca. to måneder etter ulykken.
Bl.a. dette utdraget – «Det er helt forkastelig at jeg som er 23 år gammel blir sendt fra sykehuset rett på Sykehjem, istedenfor videre rehablitering og opptrening.Føler meg dypt skuffet, sint, og ikke minst lei meg. Desverre strekker ikke min energi og styrke til! Derfor er jeg utrolig dypt takknemlig ovenfor hjelpen og styrken fra familie og venner. Og saken dere kjemper og mestrer.» Hvordan reagerer du når du får vite at din nærmeste venn i så ung alder, har blitt plassert på sykehjem? Eller som mange sier fortsatt – gamlehjem, det ligger noe i det ordet.

Utover ettermiddagen kommer mine besteforeldre på 80 år på besøk. De reagerer i sjokk og vanntro på at barnebarnet deres ligger her og har blitt plassert på Furuset Sykehjem. Hvor gjennomsnittsalderen er 85 år+. Jeg blir trillet ut, vi setter oss på Furuset Senter og snakker sammen. Tanken på å tilbringe tiden med besteforeldrene mine inne på sykehjemmet gjør meg rett og slett kvalm. «Det her er helt forkastelig» sier bestefar. Mens vi snakker, ringer min kjære søster. Jeg klarer ikke å besvare telefonen, jeg har alltid beskyttet min søster og det kommer jeg til å fortsette med. Henne har en nydelig datter å ta vare på. Jeg avbryter samtalen og sender en automelding: «Jeg er opptatt nå, ringer deg senere». Det går et par minutter så plinger telefonen min, det er en melding fra min søster. Henne skriver at henne har vært i kontakt med VG og at de er på saken aktivt. Jeg blir glad men samtidig lei meg, for jeg vil ikke være til bry og styr for andre. Jeg er vant til å ha «bein i nesa» og stå på egne ben, selvstendighet har alltid vært viktig for meg. Men nå klarer jeg ikke «å stå på egne bein selv lenger»…

Et par utdrag fra sitatsjekk VG:

«Jeg har det helt fryktelig. Dette er ikke et liv, sier Vetle Krohn-Johnsrud (23) og kikker opp fra rullestolen han er lenket til. Stemmen er matt, men blikket klart. VG møter Vetle på Furuset sykehjem. For litt over to måneder siden var han en frisk ung mann med ny jobb og store fremtidsplaner. Nå er 23-åringen blitt plassert sammen med eldre og demente mennesker. Det lukter urin i gangen, en kvinne roper om hjelp på et av rommene og pleierne følger pasientene i seng. Klokken er 19.30.»

IMG_0411

Fullmakten til VG. Se nøye etter, jeg var så langt borte at jeg skrev jeg var født i 2015 istedenfor f. 1992.

– Jeg mistet plassen min på rehabilitering i forrige uke fordi jeg ble sykere igjen. Da plasserte de meg her. Det er helt forferdelig for et ungt menneske. Det er noe galt når besteforeldrene må besøke barnebarnet sitt på sykehjem
– Jeg tror jeg vil bli frisk igjen om jeg får riktig behandling. Jeg håper en dag å kunne gå igjen. Men det viktigste for meg er å få verdigheten min tilbake. Slik det er nå er jeg bare veldig lei meg.

Det er så mange unge og voksne «friske» mennesker som blir plassert på sykehjem. Noe som er helt forkastelig og uverdig. Kampen for at ikke unge og voksne «friske» mennesker skal være på sykehjem. Vil jeg kjempe til siste slutt! Sammen skal vi kjempe for verdigheten og rettferdigheten i uverdigheten. Hvordan kom jeg meg levende ut? = Fortsettelse følger med del 2…
http://www.dagbladet.no/2012/09/17/nyheter/innenriks/tilsynssak/sykehjem_and_oslo/eldreomsorg/23451092/
http://www.dagbladet.no/2012/05/04/nyheter/helse_og_omsorg/innenriks/21354442/
Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Livet mitt før ulykken, og livet mitt som forsvant. Hva skjedde? Del 1:

God kveld min kjære lesere! Uansett om jeg starter å skrive innlegget på dagtid, så tar det hele dagen før det blir ferdig og publisert. Takk for tålmodigheten! Forsidebildet: Nesøya – våren 2015
Dette bildet er tatt to måneder før ulykken og den skjebnesvangre natten i mai.

IMG_2119

Håpstreet i sykehus kirken – A-hus

Først vil jeg takke for støtten, omtanken, kjærlige ord, tanker, klemmer, meldinger, besøk, Og tilbakemeldinger fra dere alle. Det henter frem et godt smil, og en varm glede på innsiden. En «domino brikke» ble satt opp. Blir faktisk rød i kjakene. Responsen har vært enorm, større en forventet. Og støtten enda mer. Men en ting er viktig å huske! Intensjonen og ambisjonen med denne bloggen, er først og fremst at vi skal få til en endring for meg og mange andre. Slik at vi får den verdigheten og rettferdigheten vi fortjener og har krav på. Systemet skal ikke vinne over oss. Jeg er dønn ærlig, og holder ikke tilbake detaljer. Med mindre de er altfor tøffe for meg og dere. Jeg håper mine erfaringer og teknikker vil være til stor hjelp for andre. Jeg skulle så sårt gjerne ønsket, at jeg hadde funnet en lignende side i min sjokk prosess og i all sorgen fra starten.

Jeg får mange henvendelser fra andre som er i samme situasjon og har det vanskelig. Som kjenner seg igjen i det jeg skriver, og som har lignende erfaringer som meg. Jeg får også meldinger fra rådville venner og pårørende til noen som er i samme eller lignende situasjon, og sliter. Tillit er èn stor gave! og jeg føler meg ydmyk og beæret over tilliten som blir vist til meg og minst til bloggen.

Jeg har ligget hele dagen å tenkt på hvor mye, jeg savner å kjøre min lillebror på 15 år på ungdomsskolen. Vår lille og gode kvalitetstid sammen i bilen. Jeg gjør hva som helst for å få den gleden og stunden tilbake. Og ikke minst sitte i rushtrafikken med en god kopp fersk rykende kaffe i bilen på vei til jobb, savnet er stort.

Før ulykken min i mai 2015, var jeg frisk som en fisk. Jeg var en livsnyter uten like. Untatt at jeg slet med depresjoner som mange andre gjør i dag. Men jeg brukte mine mestringsstrategier og fikk god behandling. Jeg bodde alene for meg selv i en leilighet i Oslo. De som kjenner meg, beskriver meg som en livsglad og målbevisst kremmer med glimt i øyet. Jeg jobbet som selvstendig næringsdrivende, jeg trivdes godt med mitt valg. Luxinor Group Nordic –  Intensjonen var oppkjøp av varepartier fra konkursbo(er), tvangssalg, skade-transport, import av tekstiler og utstyrsvarer.  Jeg stortrivdes, men ønsket større og flere utfordringer. Jeg startet å jobbe som daglig leder i ett bilselger firma. Arbeidsoppgavene var den totale driften av butikken. Ingen dager var like, men lange dager og netter ble jeg sittende på kontoret. Jeg leverte gode resultater, med god omsetning. Deretter følger det med at pengesekken ble større. Jeg fartet rundt hver eneste dag, i luksusbiler i millionklassen og spiste ute på restauranter nesten hver eneste dag. Men det var ikke nok, jeg ønsket flere utfordringer, og kjempet for berømmelse. Jeg var så «sulten» på suksess, resultater og enda flere utfordringer. Deretter startet jeg med kjøp & salg av gull, og diamant smykker.

Pengene strømmet inn… Livsstilen endret seg betraktelig. Jeg hadde så vidt tid til å få et par timer på øye, søvnen ble glemt. Jeg var lykkelig over mestringen, og ikke minst at jeg hadde fått til alt på kort tid.. Men de fysiologiske behovene ble ikke godt nok ivaretatt. Jeg klarte meg mer en greit med det jeg hadde. Men jeg ønsket mer, slik at jeg kunne hjelpe de rundt meg. Det har alltid vært viktig for meg å delta i frivillig arbeid og å hjelpe andre. Tidligere i hele livet har jeg satt meg selv på sidelinjen. Jeg tok meg selv hardt i nakkeskinnet, og tok meg mer tid til min familie. Men jeg glemte meg selv og mine venner alt for ofte. Jeg var så i farta og opptatt av å velge de riktige veiene i livet, at jeg så ikke «varselsignalene» før det var for sent. Alle handlinger følges av et resultat, konsekvenser og tilfeldigheter.

22. mai – 2015. Blir jeg utsatt for en alvorlig ulykke i Bærum, rundt midnatt. Og blir akutt syk, i koma på respirator. For meg er alt helt stille der jeg ligger, men for alle andre er det et rent helvete og fullstending kaos. Jeg husker ingen-verdens-ting, jeg våkner opp på intensiven på Ullevål sykehus, lam fra livet og ned og kjenner ikke mine egne bein og venstre armen lenger… DEL 2. fortsetter…

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

«Den tabubelagte – posen på magen på et neddopet dødt lik i Imum Fundum.»

Datoen er 13. Oktober-2015. – Operasjonsdagen – Solvang sykehjem / Akershus universitetssykehus.

De som kjenner min forhistorie, vet at jeg har vært mye syk siden jeg var barn og de siste årene. For nye lesere som ønsker å lese mer om dette. Vil min komplette sykdomshistorie, bli publisert i løpet av kort tid- under «min sykdomshistorie.»
IMG_2442

En utrolig stor påkjenning for meg. Men lysten og håpet på en bedre livskvalitet og smertefrie dager, er utrolig stor.
De siste 8 ukene på sykehjemmet før operasjonen var et rent smertehelvete. Unnskyld utrykket, men det har vært helt forferdelig. Jeg får relativt tung medisinering, med påfølgende bivirkninger. Noen ganger hjelper ikke medisinene, og da måtte jeg legges inn på sykehus. Uten å vite om hvor langvarig, det kommer til å bli. Kanskje må jeg gjennom flere inngrep? Inn på sykehuset 3-4 uker, med påfølgende medisinsk oppfølging på sykehjemmet. Og inn igjen på sykehuset 2-3 uker. Deretter går det kun 3 døgn, før jeg akutt innlegges på sykehuset igjen. Denne gangen 3-4 igjen. Men et helt annet utfall. Jeg blir helt passivt sengeliggende fastlenket til en sykehusseng. Jeg må gjennom en utrolig tøff prosess og operasjon. Den 13. oktober – 2015. Blir jeg operert, og får noe som kalles Ileostomi (pose på magen.) to dager senere får jeg respirasjonsstans pga. morfin intox (overdose.)

IMG_2572

Hva gjør du da? Livet ditt kollapser igjen. Tenkt deg en lang rad med domino brikker, hver brikke står for progresjon eller noe du har bygget opp i livet ditt. Noe som betyr utrolig mye og du er stolt av. Noe som du har ofret og kjempet for. Så ser du hver eneste brikke i livet falle på neste brikke og igjen på neste brikke. Helt til alle brikkene ligger nede. Framtiden din ser veldig dyster ut og du må tenke helt nytt. Livet handler ikke nå lenger om familie, venner, eller andre ting. Som mange tar for gitt i hverdagen. Livet handler plutselig å overleve, og unnslippe smertehelvetet uten å miste forstanden helt. Det eneste du vet er at du må være tøff, være sterk og stå i det i håpet om at det kommer lysere tider og at den ”normale” hverdagen er også noe du kan være så privilegert å få ta del i.

IMG_2573


Når du gang etter gang blir operert, og må gjennom tøffe undersøkelser, behandlinger og prosesser. Er ganske heftige fysiologiske inngrep som blir gjort. Hvert inngrep er stor prøvelse og en tung belastning for kroppen og ikke minst det psykiske. Og hver gang venter en lang rekonvalesensperiode, og påfølgende opptrening for å komme tilbake til skratch. Der det slapp sist. Jeg har ofte vært langt nede og da er det hardt å komme seg på «bena» igjen. Og akkurat nå, så er ikke teamet at jeg skal komme meg på bena. Men å komme seg opp av sengen, å sitte i rullestolen. Igjen mobilisering, er utrolig viktig for meg nå. Det å måtte starte på nytt hver eneste gang det oppstår komplikasjoner, inngrep, behandlinger og tunge, tøffe prosesser er helt forferdelig.

IMG_2377

En ting er det fysiske men det å komme seg psykisk kan være minst like tøft. De psykiske smertene, er nesten noen ganger verre en de fysiske smertene. Det finnes ikke noe smertestillende for de psykiske smertene. De sprenger og sprenger. De sitter klistret med superlim på skallen.
IMG_2569

Det å slippe taket i det som har vært, og tørre å begynne å se opp og fremover kan sitte og sitter langt inne. Men en ting er klinkende klart og sikkert, og det er at mye mellom ørene. Alle klarer om de vil og har styrke! Men når du ikke har styrken, og du bare ligger i sengen på sykehuset. Du bare sover og skulle ønsket du kunne vridd deg rundt, fordi du har så vondt. Men du får ikke vridd deg… Du får kun skreket, det er eneste måte du får ut alt det vonde. Du snakker med familien, venner og kollegaer på telefon, uten å huske samtalen eller at dere snakket sammen. Og du senere får høre at du hørtes helt neddopet (full) ut under samtalene. Det er fordi du får så mye sterke smertestillende og andre beroligende midler. Og etterhvert må du ha bare mer og mer av smertestillende og beroligende i høyere styrke. Du ligger der som et neddopet dødt lik. Sakte men sikkert blir kroppen din avhenging av disse midlene. Noe som skjer uventet og helt skremmende.
IMG_2578
Jeg har opplevd å bli operert, vært gjennom behandlinger. Og alt har tilsynelatende sett ut til å ha gått bra. Vært i full gang med opptrening og progresjonen har pekt oppover og jeg har etter hvert fått bygget opp et par domino brikker og kommet meg tilbake der jeg var før det slapp sist… så skjer det som ikke skal skje. Uten forvarsel oppstår det komplikasjoner «jeg blir slått i bakken av -» Alle domino brikkene faller, og legger seg helt flate på bakken. Operasjon, infeksjoner og medisiner! Det er så jævlig ”Det første er å komme seg opp av senga – heve hjertebrettet (ryggstøtten til sengen,) og legge det ned igjen! Så opp av sengen med hjelp av seilheis. Deretter sitte oppe korte perioder i rullestolen, til kroppen din skriker av smerte. Og du må ringe i en ringesnor (alarmsnor), osv…for å få hjelp til å legge deg i sengen igjen.

IMG_0414

Hodet ditt må være med, og legger du en plan allerede for slike uventede hendelser. Ja, da har du et godt utgangspunkt for å mestre motgangen og de uventende hendelsene. De enkle og små teknikkene, det er en av hemmelighetene for å lykkes i motgangen og uventende hendelser. Jeg skal senere gi deg kunnskapen, de er enkle. Men det betyr ikke at det er enkelt å lykkes. Det er stor forskjell på å ha kunnskapen til å lykkes, og det å faktisk lykkes. Kunnskapen skal jeg hjelpe deg med. Men den siste delen: ambisjonen, lysten og gjennomføringsevnen, den er kun opp til deg. Den er du helt alene om. Jeg kan ikke love deg suksess, jeg kan love deg de nøklene som skal til for å takle motgangen, og uventende hendelser.
IMG_2303

Jeg har over lengre tid kjempet en evig kamp mot de negative tankene – motivert meg, med hjelp av alle rundt meg. Mine kjære, nære, bekjente og ukjente. Ja, dere alle har hjulpet meg å bli motivert etter hvert «lynnedslag» og tilbakeslag. Kommet meg opp fra «Imum Fundum» (bunnløse dype grunn) etter nok en nedtur. Følelsen når du ikke rekker å komme deg til hektene og deg selv før neste tøffe prosess, behandling, tilbakeslag og lynnedslag– da er det beintøft psykisk. Det skal jeg ikke legge skjul på, det skal jeg være ærlig å si. Det er da mitt indre skulle våknet, men det gjør det ikke før nå. For all indre styrke var borte. Det ekstra adrenalinet var tomt.

IMG_2255

Hele tiden, sier jeg til meg selv hver eneste dag høyt. Vetle, husk! det er så utrolig mange som har det verre en deg. Det må du ikke glemme? Så jeg må bare tenke positivt, men i alt det negative, forsvinner det positive møysomt.  Jeg fikk respirasjonsstans på sykehuset under mitt opphold nå i Oktober og jeg lå i koma på respirator i sommer. Deretter våknet jeg opp fra koma, lam fra livet og ned. Samt svekkelser i overeksytremittet. Det der er det tøffeste jeg noensinne har opplevd for meg og alle rundt meg. Jeg har så å si opplevd motgang og kommet meg opp hver eneste gang igjen. Hver gang! hver eneste gang! Men hvis man ikke benytter seg av disse «nøklene og teknikkene.» Så vil du etterhvert har store problemer med å komme deg opp igjen fra den «Imum Fundum.» 

Kroppen din «skriker,» den trenger god medisinsk behandling og oppfølging. Men hver gang de starter opp et profesjonelt opplegg og team rundt deg. Angående ernæring, fysioterapi, mobilitet, smertelindring. Ja, da blir du flyttet dagen etter, eller gjerne samme dag… til et annet sykehus. Kroppen din er så nedbrutt. At du må hente frem all din indre styrke og du må få adrenalinet til å pumpe i kroppen. Slik at du orker nye prosesser og nye tøffe omganger. Men skulle tro planen og målet som ble laget hos hvert generelt sykehus. Fulgte det andre, men nei da. Under hver overflytting, lages det nye planer og mål. Med andre ord, du må gjennom alt på nytt. Og der du ligger har du snart ikke noe indre styrke igjen. Lagrene inne i kroppen begynner å bli tomme. Du er så sliten og nedbrutt at kroppen ikke orker tanken på verken mat, drikke, familie, venner. Du klarer ikke å løfte et lite smil eller føle en bitteliten glede en gang. Du finner sorg i alt. Musikken som du en gang hørte på i bilen hver dag på vei til jobb og alt som ga deg glede. Gir deg nå ikke noe annet en sorg og atter  sorg, utrygghet, uverdighet osv… Er det eneste du føler i alt og alle. Når du får besøk av familie og venner. Etterpå gråter du ut hver eneste tårer og dråper. Hvorfor? Jo, fordi du er så nedbrutt at du egentlig har gitt opp. Men du har ikke noe indre styrke til å stå i mot, hvor tøft det er å fortelle, innse og innrømme det til dine kjære og nære, og ikke minst deg selv.  Det burde vært obligatorisk, at de samarbeidene planene fulgte deg videre. De har jo et opplegg på dette, med så mye annet. Men ingenting skjer! du må finne ut det selv. Jeg synes at det er alt for lite fokus på denne type problemstilling.

IMG_2416 IMG_2432 IMG_2334

NB! Alle får ikke like bivirkninger. Rådfør deg alltid med din fastlege. Les mer: http://www.felleskatalogen.no/medisin/morfin-takeda-561671  –

Kilder: Petter A. Stordalen, http://www.synonymordboka.no / http://www.nhf.no/. http://www.norilco.no

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Ambisjonen og mobilisering

God kveld mine kjære lesere!

Mange er kjempeglade over at, Vetle´s kamp er oppe og går. Inkludert meg selv, det var ikke like enkelt som jeg hadde håpet. Det krevde mye av meg selv. Men, gleden av at andre føler «seier og jubel på side-benken.» Gjør meg godt. Starten har i hvert fall begynt.

Jeg ønsker og håper, å vær en motivator for mange andre som kommer eller er i samme situasjon som meg. og at andre finner trøst og hjelp I bloggen min? Det betyr utrolig mye for meg. At jeg fra sykehussengen, her jeg ligger. Kan være til hjelp og trøst for andre. At jeg får bidratt og hjulpet andre. Er utrolig viktig for meg! For jeg skulle så gjerne ønsket det selv.

Det er jo dette som er min ambisjon (interesse) med bloggen. Den skal handle om – alle nedturene og alle oppturene -kampen jeg kjemper nå, og ikke minst «systemet» – (Helsevesenet, Bydelen og Kommunen – bevilgninger). Sammen skal vi alle ha og få verdigheten og rettferdigheten vi fortjener, og har krav på. Vi er heldige som har et helsevesen, i forhold til mange andre land. Men et velfungerende helsevesen, har vi på langt i fra ikke. – Jeg vil komme tilbake til dette temaet senere….

Etter jeg ble sengeliggende. Så har kroppen forfalt betraktelig. Både det fysiske og det mentale. Det er skremmende hvor fort gal retning det går, når man ikke hverken går eller står. Mobilisering, er temaet og fokuset i mine dager. Å komme seg opp av sengen, å sitte i rullestolen i èn 70 graders vinkel. Èn times tid om formiddagen og èn times tid om ettermiddagen/kveld er del-målet. Dagene går rett og slett på å lære å sitte. ikke bare sitte, men sitte i riktig stilling og posisjon. Jeg er vant til å ligge i rullestolen og sengen. Ja, det høres kanskje rart og dumt ut? Men, sengen er «døden» den tar å «suger» alle kreftende i fra deg. Det er helt forferdelige komplikasjoner som oppstår ved immobilitet. (senere vil jeg skrive et innlegg om dette, om forebygging.)

IMG_2658

Det er festet en gradeskive på rullestolen. Som viser 70° vinkel på tilt (selve rullestol setet sin vinkel.)

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Mitt første blogginnlegg

Etter mange timer og dager, er den endelig ferdig. Min første blogg!
Det er derfor jeg ligger her i sengen på sykehuset, og skriver i natt. klokken 04.30 om morgningen. Det har aldri vært en tanke, at jeg skulle lage en blogg. Jeg har aldri vært opptatt av å skrive. Ikke har jeg vært særlig flink til det heller. Skal jeg være ærlig. Men tanken kom til meg når jeg lå inneliggende på sykehjem i Oslo, slutten av sommeren 2015. Som kun 23 år gammel. Da bestemte jeg meg, at eneste måte å få ut alle de vonde bildene (hendelsene) i hode. Av uverdig og forferdelig behandling av eldre syke mennesker og meg selv. Vil være å skrive, slik at følelsene mine kommer ut. Ofte får jeg høre, «Vetle, du må starte en blogg eller skrive en bok». Den siste tiden, har jeg vært alvorlig syk og sengeliggende på sykehuset. Og rett og slett en «kasteball/postpakke i systemet.» Jeg håper at min erfaring vil forhåpentligvis, kunne være til stor hjelp for andre. Du er velkommen til å følge med på veien til… kampen mot systemet. For rettferdigheten og verdigheten for meg og mange andre.

Foto: Beate Hanøy

El Castell de Guadalest – Alicante.         Foto: Beate Hanøy

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle