«Den tabubelagte – posen på magen på et neddopet dødt lik i Imum Fundum.»

Datoen er 13. Oktober-2015. – Operasjonsdagen – Solvang sykehjem / Akershus universitetssykehus.

De som kjenner min forhistorie, vet at jeg har vært mye syk siden jeg var barn og de siste årene. For nye lesere som ønsker å lese mer om dette. Vil min komplette sykdomshistorie, bli publisert i løpet av kort tid- under «min sykdomshistorie.»
IMG_2442

En utrolig stor påkjenning for meg. Men lysten og håpet på en bedre livskvalitet og smertefrie dager, er utrolig stor.
De siste 8 ukene på sykehjemmet før operasjonen var et rent smertehelvete. Unnskyld utrykket, men det har vært helt forferdelig. Jeg får relativt tung medisinering, med påfølgende bivirkninger. Noen ganger hjelper ikke medisinene, og da måtte jeg legges inn på sykehus. Uten å vite om hvor langvarig, det kommer til å bli. Kanskje må jeg gjennom flere inngrep? Inn på sykehuset 3-4 uker, med påfølgende medisinsk oppfølging på sykehjemmet. Og inn igjen på sykehuset 2-3 uker. Deretter går det kun 3 døgn, før jeg akutt innlegges på sykehuset igjen. Denne gangen 3-4 igjen. Men et helt annet utfall. Jeg blir helt passivt sengeliggende fastlenket til en sykehusseng. Jeg må gjennom en utrolig tøff prosess og operasjon. Den 13. oktober – 2015. Blir jeg operert, og får noe som kalles Ileostomi (pose på magen.) to dager senere får jeg respirasjonsstans pga. morfin intox (overdose.)

IMG_2572

Hva gjør du da? Livet ditt kollapser igjen. Tenkt deg en lang rad med domino brikker, hver brikke står for progresjon eller noe du har bygget opp i livet ditt. Noe som betyr utrolig mye og du er stolt av. Noe som du har ofret og kjempet for. Så ser du hver eneste brikke i livet falle på neste brikke og igjen på neste brikke. Helt til alle brikkene ligger nede. Framtiden din ser veldig dyster ut og du må tenke helt nytt. Livet handler ikke nå lenger om familie, venner, eller andre ting. Som mange tar for gitt i hverdagen. Livet handler plutselig å overleve, og unnslippe smertehelvetet uten å miste forstanden helt. Det eneste du vet er at du må være tøff, være sterk og stå i det i håpet om at det kommer lysere tider og at den ”normale” hverdagen er også noe du kan være så privilegert å få ta del i.

IMG_2573


Når du gang etter gang blir operert, og må gjennom tøffe undersøkelser, behandlinger og prosesser. Er ganske heftige fysiologiske inngrep som blir gjort. Hvert inngrep er stor prøvelse og en tung belastning for kroppen og ikke minst det psykiske. Og hver gang venter en lang rekonvalesensperiode, og påfølgende opptrening for å komme tilbake til skratch. Der det slapp sist. Jeg har ofte vært langt nede og da er det hardt å komme seg på «bena» igjen. Og akkurat nå, så er ikke teamet at jeg skal komme meg på bena. Men å komme seg opp av sengen, å sitte i rullestolen. Igjen mobilisering, er utrolig viktig for meg nå. Det å måtte starte på nytt hver eneste gang det oppstår komplikasjoner, inngrep, behandlinger og tunge, tøffe prosesser er helt forferdelig.

IMG_2377

En ting er det fysiske men det å komme seg psykisk kan være minst like tøft. De psykiske smertene, er nesten noen ganger verre en de fysiske smertene. Det finnes ikke noe smertestillende for de psykiske smertene. De sprenger og sprenger. De sitter klistret med superlim på skallen.
IMG_2569

Det å slippe taket i det som har vært, og tørre å begynne å se opp og fremover kan sitte og sitter langt inne. Men en ting er klinkende klart og sikkert, og det er at mye mellom ørene. Alle klarer om de vil og har styrke! Men når du ikke har styrken, og du bare ligger i sengen på sykehuset. Du bare sover og skulle ønsket du kunne vridd deg rundt, fordi du har så vondt. Men du får ikke vridd deg… Du får kun skreket, det er eneste måte du får ut alt det vonde. Du snakker med familien, venner og kollegaer på telefon, uten å huske samtalen eller at dere snakket sammen. Og du senere får høre at du hørtes helt neddopet (full) ut under samtalene. Det er fordi du får så mye sterke smertestillende og andre beroligende midler. Og etterhvert må du ha bare mer og mer av smertestillende og beroligende i høyere styrke. Du ligger der som et neddopet dødt lik. Sakte men sikkert blir kroppen din avhenging av disse midlene. Noe som skjer uventet og helt skremmende.
IMG_2578
Jeg har opplevd å bli operert, vært gjennom behandlinger. Og alt har tilsynelatende sett ut til å ha gått bra. Vært i full gang med opptrening og progresjonen har pekt oppover og jeg har etter hvert fått bygget opp et par domino brikker og kommet meg tilbake der jeg var før det slapp sist… så skjer det som ikke skal skje. Uten forvarsel oppstår det komplikasjoner «jeg blir slått i bakken av -» Alle domino brikkene faller, og legger seg helt flate på bakken. Operasjon, infeksjoner og medisiner! Det er så jævlig ”Det første er å komme seg opp av senga – heve hjertebrettet (ryggstøtten til sengen,) og legge det ned igjen! Så opp av sengen med hjelp av seilheis. Deretter sitte oppe korte perioder i rullestolen, til kroppen din skriker av smerte. Og du må ringe i en ringesnor (alarmsnor), osv…for å få hjelp til å legge deg i sengen igjen.

IMG_0414

Hodet ditt må være med, og legger du en plan allerede for slike uventede hendelser. Ja, da har du et godt utgangspunkt for å mestre motgangen og de uventende hendelsene. De enkle og små teknikkene, det er en av hemmelighetene for å lykkes i motgangen og uventende hendelser. Jeg skal senere gi deg kunnskapen, de er enkle. Men det betyr ikke at det er enkelt å lykkes. Det er stor forskjell på å ha kunnskapen til å lykkes, og det å faktisk lykkes. Kunnskapen skal jeg hjelpe deg med. Men den siste delen: ambisjonen, lysten og gjennomføringsevnen, den er kun opp til deg. Den er du helt alene om. Jeg kan ikke love deg suksess, jeg kan love deg de nøklene som skal til for å takle motgangen, og uventende hendelser.
IMG_2303

Jeg har over lengre tid kjempet en evig kamp mot de negative tankene – motivert meg, med hjelp av alle rundt meg. Mine kjære, nære, bekjente og ukjente. Ja, dere alle har hjulpet meg å bli motivert etter hvert «lynnedslag» og tilbakeslag. Kommet meg opp fra «Imum Fundum» (bunnløse dype grunn) etter nok en nedtur. Følelsen når du ikke rekker å komme deg til hektene og deg selv før neste tøffe prosess, behandling, tilbakeslag og lynnedslag– da er det beintøft psykisk. Det skal jeg ikke legge skjul på, det skal jeg være ærlig å si. Det er da mitt indre skulle våknet, men det gjør det ikke før nå. For all indre styrke var borte. Det ekstra adrenalinet var tomt.

IMG_2255

Hele tiden, sier jeg til meg selv hver eneste dag høyt. Vetle, husk! det er så utrolig mange som har det verre en deg. Det må du ikke glemme? Så jeg må bare tenke positivt, men i alt det negative, forsvinner det positive møysomt.  Jeg fikk respirasjonsstans på sykehuset under mitt opphold nå i Oktober og jeg lå i koma på respirator i sommer. Deretter våknet jeg opp fra koma, lam fra livet og ned. Samt svekkelser i overeksytremittet. Det der er det tøffeste jeg noensinne har opplevd for meg og alle rundt meg. Jeg har så å si opplevd motgang og kommet meg opp hver eneste gang igjen. Hver gang! hver eneste gang! Men hvis man ikke benytter seg av disse «nøklene og teknikkene.» Så vil du etterhvert har store problemer med å komme deg opp igjen fra den «Imum Fundum.» 

Kroppen din «skriker,» den trenger god medisinsk behandling og oppfølging. Men hver gang de starter opp et profesjonelt opplegg og team rundt deg. Angående ernæring, fysioterapi, mobilitet, smertelindring. Ja, da blir du flyttet dagen etter, eller gjerne samme dag… til et annet sykehus. Kroppen din er så nedbrutt. At du må hente frem all din indre styrke og du må få adrenalinet til å pumpe i kroppen. Slik at du orker nye prosesser og nye tøffe omganger. Men skulle tro planen og målet som ble laget hos hvert generelt sykehus. Fulgte det andre, men nei da. Under hver overflytting, lages det nye planer og mål. Med andre ord, du må gjennom alt på nytt. Og der du ligger har du snart ikke noe indre styrke igjen. Lagrene inne i kroppen begynner å bli tomme. Du er så sliten og nedbrutt at kroppen ikke orker tanken på verken mat, drikke, familie, venner. Du klarer ikke å løfte et lite smil eller føle en bitteliten glede en gang. Du finner sorg i alt. Musikken som du en gang hørte på i bilen hver dag på vei til jobb og alt som ga deg glede. Gir deg nå ikke noe annet en sorg og atter  sorg, utrygghet, uverdighet osv… Er det eneste du føler i alt og alle. Når du får besøk av familie og venner. Etterpå gråter du ut hver eneste tårer og dråper. Hvorfor? Jo, fordi du er så nedbrutt at du egentlig har gitt opp. Men du har ikke noe indre styrke til å stå i mot, hvor tøft det er å fortelle, innse og innrømme det til dine kjære og nære, og ikke minst deg selv.  Det burde vært obligatorisk, at de samarbeidene planene fulgte deg videre. De har jo et opplegg på dette, med så mye annet. Men ingenting skjer! du må finne ut det selv. Jeg synes at det er alt for lite fokus på denne type problemstilling.

IMG_2416 IMG_2432 IMG_2334

NB! Alle får ikke like bivirkninger. Rådfør deg alltid med din fastlege. Les mer: http://www.felleskatalogen.no/medisin/morfin-takeda-561671  –

Kilder: Petter A. Stordalen, http://www.synonymordboka.no / http://www.nhf.no/. http://www.norilco.no

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: