Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 1 av 2.

God kveld!

I dag smilte jeg når jeg våknet 🙂 

For første gang siden operasjonen den 13/10-2015, våknet jeg i dag morges uten lekkasje(er) i sengen fra stomien. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Vetle, du drømmer nå? tenkte jeg… Men det hele var virkelig, sengen var ren og det samme med stomien. Et steg fremover i positiv retning med stomien. Øyner et håp om at det fortsetter inntil stomi sykepleier kommer på sykehuset til uka. Det sies fra flere andre basert på deres erfaringer, at de første ukene kan være fryktelige og verst. Men alt har med tilpassing av stomi-utstyr og teknikkene om bruk og rundt dette –  så blir det bedre etterhvert. I dag er jeg overbevist om at ting går riktig vei i forhold til stomien min.

Fra Akershus Universitetssykehus (A-hus)  til Furuset Sykehjem

IMG_0323

Furuset Sykehjem 18/07-2015

Datoen er 17. juli – 2015 – Furuset Sykehjem

Klokken 22.45, jeg ligger på endokrinologiske avdeling på A-hus. En sykepleier kommer inn på rommet mitt og vekker meg. «Vetle, nå er ambulansen her». Jeg er så trøtt, sliten og har ufattelige smerter at jeg svarer i «ørska» OK.
På vei ut gjennom ambulanse inngangen våkner jeg på båren. Jeg spør ambulanse personalet hvor vi skal? De svarer: «Furuset Sykehjem». Jeg er sjokkert og har ikke ord, samtidig er jeg så nedbrutt at det går ikke inn på meg før senere. Trangen for å ta en røyk kommer… Så jeg ligger på båren under taket og får tatt meg et «blås» i regnet. Jeg finner ikke ordene…  Tenk deg der jeg ligger og tanken på stedet du skal til, hva ville du gjort og sagt, og hadde du funnet de rette ordene?

Jeg blir trilla inn i ambulansen på båren, og turen går mot Furuset Sykehjem. Underveis snakker jeg med den ene unge jenta bak i ambulansen. Henne forteller at jeg skal på Furuset Sykehjem på ubestemt tid. Plutselig går det opp for meg, at jeg skal på sykehjem. Ikke bare hvilket som helst, men Furuset Sykehjem. Det mest grusomme og fryktelige sykehjemmet. (Se vedlagt link nederst i innlegget, om Furuset Sykehjem). Vi ankommer Furuset Sykehjem, før jeg blir tatt ut av ambulansen så vi blir sittende inne i ambulansen til det værste regnet har gitt seg. Den ene unge jenta sier til meg: «Det frister å si at du ble dårligere og tilstanden din forverret seg, slik at vi kan kjøre retur tilbake til sykehuset. For dette stedet er ikke noe sted for deg i det hele tatt, det er vi alle tre enige om. Det er helt forferdelig for oss å trille båren med deg inn på det stedet». Henne har levert pasienter der før, men aldri noen så ung som meg. Regnet plasker og hamrer over taket på ambulansen. Håpet om at jeg ikke skal inn på det grusomme stedet står foran meg. Men rett før vi blir enige om at vi kjører retur til A-hus (grunnet redusert allmen tilstand ved ankomst til Furuset Sykehjem), hører jeg det piper i radioen, ambulanse personellet forteller at en alvorlig ulykke i nærheten har oppstått og ambulansen deres blir rekvirert til ulykken med snarlig virkning. I full fart trilles jeg inn på Furuset Sykehjem i 2. etasje.
IMG_2614

Døden møter meg i lag med gråtende hyl!

Heisdøren åpner seg ut mot gangen i 2. etasje. Det første som møter meg er en «storm» luktende av urin og rett og slett døden. Du kan selv tenke deg hvor forferdelig stank det var. Alarmer piper overalt rundt meg. «Her er det kaos» sier jeg. En hjelpepleier møter oss ved inngangen til heisen, ambulansen sier det har oppstått et akutt-tilfelle og at de må reise snarest mulig. Vi blir fulgt inn på et rom lenger ned i gangen. Det jeg ser er ufattelig trist. Gamle nedslitte rom, med tapet som er halvveis nedrevet av veggene. Det værste er lukten og stanken, den er grusom og forferdelig.

De får meg raskt over i sengen ved hjelp av et sklibrett fra båren til sengen. Jeg titter opp å ser blikket til ambulanse personellet, den ene unge jenta feller en tåre nedover kinnet i mens henne sier: «God bedring og lykke til! Alt skal gå bra, hold ut Vetle… Du blir ikke her lenge. Beklager det ble som det ble». De pakker sammen og haster avgårde. Jeg er helt tom for ord… Døren til rommet mitt står åpen, jeg hører skrikene i gangene: «HJELP!!! AUUUU er det noen her? HALLO!! NEI! Jeg vil ikke mer» roper en dame i et gråtende hyl. Hva hadde du gjort om du hørte disse skrikene? En pleier kommer inn på rommet og presenterer seg, henne snakker så utydelig at jeg ikke forstår et eneste ord av det hun sier. Jeg begynner å snakke engelsk til henne, da forstår henne meg. Jeg ber om å få mine smertestillende og kvelds-medisiner. Henne svarer: «We haven´t gotten your papers from the hospital yet, with the medication-list for you.» Jeg ber om å få snakke med ansvarlig sykepleier. Klokken er nå 23.55, ingen kommer…

Jeg bråvåkner den første natten etter jeg «duppet av» en times tid. Klokken er rundt 01.00 over midnatt. Flere syke eldre mennesker SKRIKER! Hyl og rop om hjelp. Jeg bryter ut i tårer og gråter. Jeg er en mann, men klarer ikke holde dette inne, dette er helt forkastelig og forferdelig. Hadde du klart å holde dette inne, uten å utbryte i følelser? Skal jeg virkelig bo og leve her? Jeg får et skikkelig kjør av tanker som sitter fast som et anker utover hele natten, hver gang jeg «dupper av» bråvåkner jeg av alarmer, skrik, hyl, og gråt. Det er en «ringesnor» på veggen rett ved sengen. Jeg drar i snoren flere ganger i håp om å få hjelp, smertestillende og noe å drikke. Men igjen så kommer ingen… Tenkt deg du ligger i sengen helt nedbrutt i sjokk, sorg og i smerter. Det eneste du kan gjøre for å få hjelp eller komme kontakt med pleierne, er at du drar i alarmsnoren. Men ingenting skjer… Du ligger der helt alene hjelpesløs på en grusomt sted.

«Dødens hotell» og fortvila familie & venner

Dag 1. Dårlig med søvn første natten, bare to timer på «øyet» på det grusomme stedet. Jeg har ligget hele natten å nistirret på et utskrevet papirbilde som henger på skapet foran sengen. Og jeg er kraftig dehydrert. Jeg har prøvd å finne noe positivt i det bildet. Klokken er 09.15, jeg har veldig lyst til å komme opp av sengen og ut i frisk luft. Jeg drar i «ringesnoren», en pleier kommer inn å sier at det er mitt i morgenstellet og at jeg derfor må vente på min tur. Henne sier også at det krevende å få meg opp av sengen. «Jeg SKAL opp og ut i frisk luft» sier jeg…. (på sykehuset ble jeg tatt opp av sengen når som helst etter eget ønske).
Klokken er 12.45, jeg har ventet tre og en halv time. Endelig kommer det noen for å ta meg opp av sengen. Seilheisen er borte, så jeg blir dratt opp etter armene i en ståheis. (For de som ikke vet hva en ståheis er: se markert avsnitt under innlegget). Den enorme frykten og smerten, den glemmer jeg aldri… De hadde ingen anelse hva de drev med og jeg var så dypt inne i meg selv at jeg ikke greide å tenke noe som helst over over situasjonen, det skulle jeg ha gjort. Jeg blir dratt opp i armene med ståheisen, og blir hengene i armene mens bena har satt seg fast mellom heisen. Det ringer på vaktrommet. Plutselig forsvinner begge pleierne ut av rommet for å hjelpe en annen. Jeg blir hengende i heisen i bare armene mine og bena fortsatt klemt i heisen. Det går hele 20 minutter før jeg skriker etter hjelp, men du hadde så vidt hørt brannalarmen i korridorene der. Demente som er redde og hyler, alarmer som piper og et støyende ventilasjonens-system. Tenk deg at du henger i en heis med tau etter bare armene dine, så det kjennes ut som de skal bli revet tvers av. Ingen kommer, og det hjelper ikke å rope.  For på «dødens hotell» hører ingen deg. Hele kroppsvekten hviler på armene og bena har fått et stygt sår fordi de ligger klemt i heisen. Så kommer en dame, jeg sier til henne gråtkvalt: «Sett meg ned fort, fort! Kjapp deg for Fa**» Det er legen på huset som kom, snakk om flaks og tilfeldigheter. Henne får etterhvert meg ned i rullestolen. Smerten er grusom og de røde og såre merkene på og under overarmene syntes godt. Bena er følelsesløse. (Farligheten med dette er at jeg kjenner ikke alvorlige skader eller brudd). Legen ønsker meg velkommen. «Velkommen til hva?» svarer jeg. «Dødens hotell».Jeg klager på at jeg ikke fikk medisinene mine ved ankomst og at jeg er i et rent smertehelvete. «Det skal jeg ordne, det skal bli ordnet.»
Når pasienten trenger ståheis, er det tre krav vi som profesjonelle brukere av ståheiser stiller:
1. Pasienten må kunne stå på minst ett ben 
2. Kunne holde seg fast med minst én arm – og 
3. Kunne forstå hva vi sier til ham eller henne.
(Årsaken til disse tre viktige kravene, er at man ved bruk av ståheis går vekk fra det naturlige bevegelsesmønsteret når pasienten heises til stående stilling).

Hvis pasienten i motsatt fall bøyer seg fremover, minsker trykket i både seil og kneputer, og ståheisen vil istedet for å reise pasienen opp på en behagelig måte, rett og slett trekke seilet opp under armene og føre til at personen blir hengende som “slakt” med fare for å skade både lamme armer og skrøpelige benstrukturer i bryst, armer og skulder-region.
IMG_0314

«Er det riktig at besteforeldrene (80) til min sønn på 23 år skal besøke han på sykehjem?»

Dag 2. Jeg ligger å tenker på hvordan jeg skal bringe budskapet til min familie og venner, ved at jeg er på sykehjem. Tidligere har jeg levert mange tøffe budskap gjennom næringslivet, men aldri noe som dette. Jeg manner meg opp, og klapper meg selv i kinnet et par ganger. «Vetle… Dette klarer du!» Hvordan hadde du gjort det i min situasjon, hadde du klart å bringe budskapet direkte med en gang? Jeg tar opp telefonen og ringer mormor & bestefar. Jeg klarer ikke å ringe mamma og fortelle at sønnen hennes er på sykehjem. Mormor tar opp telefonen, jeg hører på stemmen hennes at hun skjønner at det har skjedd noe med meg. Jeg forteller mormor at jeg ble overflyttet fra A-hus sent i går kveld mens jeg sov, til Furuset Sykehjem. Mormor blir stum…  Det blir stille noen sekunder. Så sier jeg «vær så snill å ikke si noe til mamma». Jeg vet ikke hvordan henne kommer til å takle det. Mormor sier: «Mamma har allerede blitt informert av sykehuset sent i går kveld, og vi alle er informert og sjokkert. Jeg er mildt sagt sjokkert!». Vi snakker videre… Deretter sier jeg: «Mormor jeg må legge på nå, jeg må ringe mamma med en gang».

Jeg ringer mamma, uviten om hvordan dette skal gå. Mamma er allerede i full beredskap og i løpende kontakt med bl.a VG og lokal avisen der hvor vokste opp, Groruddalen Akersavis. Mamma prøver å berolige meg ved å si at det blir et kort og endt opphold. Men det er helg og alt står stille. Det blir sendt avgårde en rekke brev til bl.a. Helseministeren – Bent Høie, statsministeren Erna Solberg, sykehuset og selvfølgelig bydelen. Hvordan reagerer en mamma når hennes sønn på 23 år blir plassert på et sykehjem?

Nå gjenstod det å fortelle mine venner om hvor jeg befant meg. Mine venner bryter ut i sjokk, de er rådløse… Jeg tar et par korte og triste telefonsamtaler til. Jeg sitter ute på balkongen i andre etasje, tar meg en røyk for å få roet ned nervene. Det sitter flere ute på balkongen, bl.a. pårørende til en eldre mann. En pårørende dame spør meg rett ut: «Hva gjør du her?». Jeg svarer: «Jeg ble plassert her av sykehuset sent fredag kveld». Henne svarer: «Du har ikke noe her å gjøre». «Det har du rett i» svarer jeg. Jeg blir sittende på balkongen og nyter frisk luft i tillegg til at jeg får et par glimt av noen solstråler. Jeg er svært medtatt og blir sittende ute. Jeg starter å skrive min første statusoppdatering på Facebook profilen min ca. to måneder etter ulykken.
Bl.a. dette utdraget – «Det er helt forkastelig at jeg som er 23 år gammel blir sendt fra sykehuset rett på Sykehjem, istedenfor videre rehablitering og opptrening.Føler meg dypt skuffet, sint, og ikke minst lei meg. Desverre strekker ikke min energi og styrke til! Derfor er jeg utrolig dypt takknemlig ovenfor hjelpen og styrken fra familie og venner. Og saken dere kjemper og mestrer.» Hvordan reagerer du når du får vite at din nærmeste venn i så ung alder, har blitt plassert på sykehjem? Eller som mange sier fortsatt – gamlehjem, det ligger noe i det ordet.

Utover ettermiddagen kommer mine besteforeldre på 80 år på besøk. De reagerer i sjokk og vanntro på at barnebarnet deres ligger her og har blitt plassert på Furuset Sykehjem. Hvor gjennomsnittsalderen er 85 år+. Jeg blir trillet ut, vi setter oss på Furuset Senter og snakker sammen. Tanken på å tilbringe tiden med besteforeldrene mine inne på sykehjemmet gjør meg rett og slett kvalm. «Det her er helt forkastelig» sier bestefar. Mens vi snakker, ringer min kjære søster. Jeg klarer ikke å besvare telefonen, jeg har alltid beskyttet min søster og det kommer jeg til å fortsette med. Henne har en nydelig datter å ta vare på. Jeg avbryter samtalen og sender en automelding: «Jeg er opptatt nå, ringer deg senere». Det går et par minutter så plinger telefonen min, det er en melding fra min søster. Henne skriver at henne har vært i kontakt med VG og at de er på saken aktivt. Jeg blir glad men samtidig lei meg, for jeg vil ikke være til bry og styr for andre. Jeg er vant til å ha «bein i nesa» og stå på egne ben, selvstendighet har alltid vært viktig for meg. Men nå klarer jeg ikke «å stå på egne bein selv lenger»…

Et par utdrag fra sitatsjekk VG:

«Jeg har det helt fryktelig. Dette er ikke et liv, sier Vetle Krohn-Johnsrud (23) og kikker opp fra rullestolen han er lenket til. Stemmen er matt, men blikket klart. VG møter Vetle på Furuset sykehjem. For litt over to måneder siden var han en frisk ung mann med ny jobb og store fremtidsplaner. Nå er 23-åringen blitt plassert sammen med eldre og demente mennesker. Det lukter urin i gangen, en kvinne roper om hjelp på et av rommene og pleierne følger pasientene i seng. Klokken er 19.30.»

IMG_0411

Fullmakten til VG. Se nøye etter, jeg var så langt borte at jeg skrev jeg var født i 2015 istedenfor f. 1992.

– Jeg mistet plassen min på rehabilitering i forrige uke fordi jeg ble sykere igjen. Da plasserte de meg her. Det er helt forferdelig for et ungt menneske. Det er noe galt når besteforeldrene må besøke barnebarnet sitt på sykehjem
– Jeg tror jeg vil bli frisk igjen om jeg får riktig behandling. Jeg håper en dag å kunne gå igjen. Men det viktigste for meg er å få verdigheten min tilbake. Slik det er nå er jeg bare veldig lei meg.

Det er så mange unge og voksne «friske» mennesker som blir plassert på sykehjem. Noe som er helt forkastelig og uverdig. Kampen for at ikke unge og voksne «friske» mennesker skal være på sykehjem. Vil jeg kjempe til siste slutt! Sammen skal vi kjempe for verdigheten og rettferdigheten i uverdigheten. Hvordan kom jeg meg levende ut? = Fortsettelse følger med del 2…
http://www.dagbladet.no/2012/09/17/nyheter/innenriks/tilsynssak/sykehjem_and_oslo/eldreomsorg/23451092/
http://www.dagbladet.no/2012/05/04/nyheter/helse_og_omsorg/innenriks/21354442/
Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: