Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 2 av 3.

Fortsettelsen – del 2 / 2 – Furuset Sykehjem 21/07-2015

Dag 4.

Møtet med Norges største avis og brannen i joggebuksen

Klokken er 09.30 Jeg er sliten der jeg ligger i sengen alene, det krevde sine krefter i møtet med VG i går, de var hos meg på Furuset Sykehjem i hele 3 timer. I møte med en STOR avis som VG tar på, alt skal være perfeksjon i minste detalj. Ja, du kan vell selv tenke deg når Norges største avis (mediehus) kommer på besøk til deg for å hjelpe og fremme saken din sin gang. I bytte mot at de får rettighetene. I går rullet jeg 20 ganger frem og tilbake i korridorene, inntil de perfekte bildene var tatt. Alt skal dokumenteres i hver minste detalj, selv om ikke alle detaljer står på trykk i mange saker. Har utallige smerter i rygg, nakke og armene, og ikke minst er jeg støl etter en «treningsøkt» med to fantastiske journalister og et omtenksomt kamerateam. Mange er KJEMPE engasjerte og jobber aktivt med saken. Bl.a. VG er i dialog med A-hus, men foreløpig har det kun vært monolog.. A-hus vil ikke samarbeide og svarer at «grunnet mangel på kapasitet trenger vi mer tid og detaljer rundt forløpet før vår uttalelse.» A-hus vet godt hva dette dreier seg om, men «stikker i hodet i sanden» som strutsen… Utrolig feigt gjort! men det overrasker ikke… I går skrev jeg under fullmakter som gir VG full innsyn i saken og at A-hus er pliktig grunnet fullmakten til å uttale seg til media.

Familien kommer på besøk i dag, tanken på at lillebror (15) skal besøke storebroren sin på sykehjem er helt forferdelig. Tenkt deg om det var din bror eller søster som skulle komme å besøke deg på «dødens hotell» og på avdelingen jeg ligger på, er ca. 70% sengeliggende. Hva gjør du da, hvilke forberedelser og hvordan hadde du taklet det? Før familien og venner kommer på besøk, må jeg opp av sengen… Jeg blir dratt opp i ståheisen i «skrikende» smerte. Beklager, seilheisen er tom for strøm, «nå tuller du med meg» sier jeg. «Nei, beklager svarer pleieren» «Sa pleieren virkelig beklager til meg?»
Jeg er sjokkert, fikk de med seg at VGs journalister og kamerateam var hos meg i går, det virker sånn? Hva tror du?
klokken er nå 13.30 – En pleier kjører meg ut på luftebalkongen, det forplanter seg et håp om å få snakke eller treffe noen som ikke er demente eller så altfor syke. Skuffelsen er stor… to eldre herre-menn sitter i hver sin rullestol på balkongen å tar seg en røyk. Asken og det varme glødet fra sigaretten faller rett i fanget til begge to, Glør for glør, ingen reagerer, ikke vedkommende selv. Jeg får dratt rullestolen min nærmere begge to og får børstet bort det værste av gloen, jeg roper – «Hjelp! hallo!! det brenner her.» ingen kommer… Den ene eldre demente mannen (95) har satt fyr på buksen sin i lysken. Den andre eldre mannen (78) klarte jeg å få glodet bort før det var for sent. Buksen til den demente mannen (95) oser det ut tynn røyk, han merker ingen verdens ting og forstår desverre ikke situasjonens alvor. Jeg har ikke noe valg en å helle hele cola flasken min over venstre benet hans. Brannen slukkes rask og effektivt. Men et KJEMPE stort hull i joggebuksen og bleien hans etterlater sine spor. Det lukter helt grusomt, brent og svidd bleie og joggebukse – ja, du kan vell selv tenke deg hvordan den stanken var? Stakkars mannen (95), er helt forkastelig at de setter eldre demente ut på balkongen alene for å røyke uten tilsyn eller røyke-forkle. Det er livsfarlig, hvordan hadde situasjonen utartet seg om jeg ikke grep inn, for ingen andre reagerte. Hva hadde du gjort i samme situasjon, du kan ikke se på at joggebuksen til mannen (95) har tatt fyr og brenner. Og han er ikke til å kommunisere med. En av de pårørende til en annen pasient, får hentet en pleier som får tatt seg «hånd» om mannen (95). Det gikk heldigvis bra denne gangen, men hva med alle de andre gangene… Er ikke min jobb vell å passe på de demente, selv om samvittigheten min ikke klarer å la være. Eller er jeg strategisk plassert ut sammen med de demente for å passe på dem? «Telefonen ringer» – familien har kommet… Jeg sier – «jeg sitter ute på balkongen, kan dere komme dit?»

Harde knyttede never

Klokken er 15.30, og Mamma og lillebror kommer i sjokk og vanntro, jeg kikker opp på lillebroren min. Øyene hans lyser av sinne og ikke sorg. De blir «blodrøde» og jeg føler hans frustrasjon og sinne. Knyttnevene til lillebror (15) er spent og sammenkrøllet. Ser ut som han er «Fit for Fight» jeg blir skremt litt selv, de triller meg inn på rommet mitt nederst i den mørke og dystre gangen. Det er et trist syn nedover gangene, mens vi triller bortover gangene… står dører på vidt gap hvor eldre syke mennesker ligger «livløse» eller redde – flere hyler og gråter, mens andre ser ut dessverre som «kritt hvite lik» du ville antagelig sagt noe i den duren selv? Avdelingen er den med mest demente, akutt og kroniske dårlige. Jeg beklager mine dype ord, men det er dessverre slik det var når vi trillet nedover gangene, så inn på rommene og hørte alle lydene. Mamma har med is, snacks, brus og alt du kan tenke deg av godterier – Men ingenting frister… ikke bare godterier, faktisk duftlysene mine fra IKEA i alle forskjellige dufter. Det er en glede, jeg tenner det første store lyset med duften av vanilje og jordbær. Tenkt deg etter å ha ligget i stanken flere dager så plutselig lukter rommet forfriskende. Den gleden ønsker jeg ikke for meg selv bare, for den er så utrolig stor, at den må deles med de andre. Jeg får mamma til å tenne på alle de 3 store glassbolle lysene på en gang, døren står på vidt gap. Lillebroren min kikker ned på meg i rullestolen, og sier en mengde strofer med grove ord for å utdype sinne, og hans sorg og frustrasjon. Han vil snakke med «sjefen på huset» jeg sier -Det kan du gjerne gjøre. Han grøsser, grynter og skjelver av rent sinne. Han klarer ikke å «holde» seg. Plutselig sier en eldre dame -Mmmh så frisk og godt det lukter, er det vanilje? «Det er vanilje og jordbær duft ja,» svarer jeg. «Så utrolig godt» svarer damen. Det var gjort.. jeg hadde ikke bare gledet meg selv, men andre også. Nå luktet hele den nederste gangen hvor rommet mitt var, duften av lysene. Tenk deg du gjør alt for å få den stanken vekk, så kommer det en gretten pleier og sier – «Du kan ikke ha levende lys på rommet ditt!» Jeg ignorer pleieren… Det står IKKE noe om forbud mot brennende lys.

«Hesteskoen» samlet rundt heisen i det evige håpet

Duft lysene brenner fortsatt og klokken passer 18.00. Etter mange dype, lange og tøffe samtaler med mamma, føler jeg meg betryggende på at alle jobber med å få meg bort herifra. Mamma trøster meg og jeg følger hennes positive energi om alt sammen. Det letter litt på «trykket» for å si det sånn. Det «brenner» på innsiden, for jeg føler samtidig all sorgen i familien og alle rundt meg…  Jeg har ALDRI sett min lillebror (15) så sint, frustrert og lei seg, bildet av ansiktet hans ser jeg fortsatt foran meg. Det gjør utrolig vondt! Vi avslutter et godt samhold sammen på «dødens hotell» Vi står sterkt sammen i familien.
Tenkt deg du havner på ditt værst tenkelige sted, kroppen bare forfaller for dag for dag, du får ingen fysioterapi og heller ikke den medisinske behandling du trenger å skal ha. Sist men ikke minst og det aller værste er atmosfæren, miljøet og alle triste skjebner du ser og føler rundt deg.  Men du får ikke gjort noe annet en at dine pårørende klager og presser på i full beredskap. Alt du har bygget opp den siste måneden i forhold til kroppen – styrke ( fysisk & psykisk) og medisinsk behandling bare «kollapser alt som et «kort hus.» Lillebror (15) triller meg bort til utgangen ved heisen sammen med mamma. Klokken nærmer seg 19.00. Det begynner å bli sent og snart leggetid. De som sitter oppe i rullestoler og godstoler sitter samlet som en hestesko rundt åpningen ut ifra heisen. De alle sitter der og venter på at en av de skal få besøk av sine kjære og nære. Men ingen kommer til dem, mange av dem har blitt glemt. Fleste av dem sitter der fra morgen til kveld, i samlet spenning. Hver gang pleierne trillet meg forbi «hesteskoen», klarte jeg ikke å ha hevet hodet. De følelsemessige ordene fra de som sitter der er virkelig STERKE! På mange måter føler jeg at jeg svikter dem, så lillebror plasser meg i hesteskoen sammen med de andre før leggetid. Mamma og lillebror drar avgårde, jeg sitter igjen med en STOR «klump i halsen»

Historiene fra de «oppegående» og demente er tårevåte, de har bygget opp dette landet sammen sterke som stål. Men ingen bryr seg om dem, alt har med de tre BBB – Budsjetter – Bevilgninger – Besparelser. Hvor ble det av det menneskelige syn og ikke minst verdigheten? Ja, hvor i helvete ble det av den, unnskyld utrykket! De eldre skulle hatt ren luksus – der de er på slutten. Men vi sparer der vi overhodet ikke skal spare. For et forferdelig land vi Norge er som sitter bunkret opp med penger fra de som «bygget» opp dette imperiumet og «flotte» landet. Nok om dette, kjenner det «koker i topplokket» Kommer tilbake til det senere… Hvordan reflekterer du og hva slags tanker gjør du deg når du leser dette? Vekker det frem noen følelser?

Døden møter meg på nært hold og hvorfor jeg kaller det «dødens hotell?»

Klokken er 19.30, og det er leggetid for både store og små. Jeg blir sittende rundt ved heisen i hesteskoen, plutselig kommer en pleier bortover den ene lange gangen. Henne «rister» på hodet og drar hånden tvers over halsen til de andre pleierne i gangen med et sukket hode. Jeg tenker og tenker – så slår det meg… En hånd tvers over halsen, det betyr jo at det er over (slutt). Gjør det ikke det? Virkelig, klarte du ikke å formidle døds budskapet til de andre pleierne på en annen måte.
Jeg kikker bortover gangen, Å nei! det er jo rommet til den eldre mannen som kom med ambulanse tidligere på dagen.
Å herreguuud! En pleier sier vi må gjøre klart for stell og vask av den døde mannen, slik at pårørende kan komme og ha en avslutning. Ikke ordet verdig ble nevnt en eneste gang. Han er fortsatt varm i huden. Virkelig tenker jeg, er det mulig? Klarer dere virkelig ikke skjule og skjerme andre pasienter for slikt. Tenk om det var en i din familie, bruk hodet!

PLING! -Heisdøren åpner seg… Ut kommer en mann i 50 årene direkte rett bort til meg. «Jøss hva gjør du her ungemann?» sier han. Jeg svarer – «jeg ble plassert her av sykehuset og bydelen.» Mann (50+) blir stående å snakke med meg en god stund, han forteller at han er sjokkert og irritert av å se en 23 år gammel ung mann som meg på sykehjem sammen hans pappa (81). «Du skal ikke være her ungemann – Det har du jammen rett i, svarer jeg. Mannen i 50 årene forteller «at han er på «sykehjemmet for å besøke sin pappa (81) og at han bor på rom ****» og at det dessverre ikke er så mye håp for hans far akkurat nå, den eldre herren (81) har en uhelbredelig sykdom. Jeg blir stum i noen sekunder, så slår det meg… Ååå! det er jo pappen hans som akkurat døde. (Tenk deg du har fått med deg den eldre mannen (81) sin bortgang, og nå sitter du i rullestolen og smiler som ingenting har skjedd. Men innerst inne vet du at pappen til mannen i 50 årene som står foran deg akkurat har dødd og «forlatt denne verdenen.» Hva gjør du da?

Klokken er rundt 20.30, det begynner å bli sent… Men vi står fortsatt og snakker sammen, (Hva skal jeg gjøre, tenker jeg dypt inne i meg?) Er virkelig min jobb å bringe de ufattelig dårlige nyhetene til pårørende? Nei, jeg har nok med mitt. Jeg kan ikke begynne å formidle budskap om døden. Jeg smiler mannen (50+) i øyene og ønsker han lykke til, jeg håper det ordner seg for pappen din og at han får en verdig avslutning på livet. Mannen smiler tilbake mens han klapper meg på skuldrene. «Stå på ungemann» Jeg «stopper opp» sa jeg virkelig dette? Pappen hans er jo død… Vi avslutter samtalen med et «godt» humør og smiler til hverandre igjen. Sakte ser jeg mannen (50+) beveger seg bortover gangen, han stopper sakt opp utenfor døren til rommet til faren hans. Hodet hans synker ned mot brystet og det høres et skrik – NEEEI-PAPPAI!

Udekket «båre» ut fra «dødens hotell» på vei til heisen

Det blir plutselig stille ved heisen et par sekunder, så er alt som normalt igjen. Den indre uroen i meg får meg til å ikke spørre en eneste pleier om å legge meg. Jeg er sliten og kroppen verker, men noen har akkurat dødd. Og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg. Respekten er stor men jeg er redd for å dumme meg ut og kan ikke spørre om hjelp nå, det er en krisesituasjon her…

Klokken passerer 21.00, det er hektisk på avdelingen. Personellet blir skjelt ut av sønnen (50+), jeg blir fortsatt sittende ved heisen. Jeg bestemte meg for å ikke be om noe hjelp, før noen kommer bort til meg og spør om jeg vil legge meg eller trenger noe. Tanken på å være til bryr og styr nå, gjør meg kvalm. Nervene er ikke sterke nok til å spørre noe annet en – «Kan dere si ifra slik at jeg ikke ser båren?» Pleieren lover meg å si ifra og ta meg inn på rommet før båren trilles ut. Tenk deg og prøv å sett deg inn i situasjonen, hadde du spurt om hjelp? Og hadde du gjort det anderledes en meg? Gjorde jeg feil…?

Klokken er nå 22.15 i følge min dagbok på mobilen. Pårørende har reist og kaos roer seg sagt men sikkert. Jeg blir fortsatt sittende alene ved heisen, men jeg hadde jo blitt lovet å bli kjørt inn på rommet som avtalt. Men det skulle vise seg at jeg tok virkelig feil… Jeg titter på klokken på armen min, den har stoppet opp helt. Nå aner jeg virkelig IKKE hvilken tid på døgnet det er. Det jobber kun to nattevakter på hele den store avdelingen. Så skjer det helt utenkelig, ut kommer to helt forj*vlige nattevakter, de triller ut sengen med den avdøde mannen. Og veit du hva det værste er? Den eldre mannen er ikke dekket til der han ligger livløs og «forlatt» Kroppen min reagerer med et STORT sjokk, jeg finner ikke ordene. De to nattevaktene så meg veldig godt på avstand. Rett foran meg ligger denne eldre herren udekket!!!

Jeg aner ikke hva klokken er, annet en at jeg er ordløs og mildt sagt sjokkert. Tenk deg du sitter ved heisen, der jeg sitter.. Plutselig ser du en båre komme mot deg. Når båren passerer rett foran deg ser du en eldre og dessverre død herremann. På de par sekundene jeg så før jeg brått lukket øyene – husker jeg godt det ansiktet, det er et grusomt bilde i hodet.

Dette er en av mange grunner det kalles «dødens hotell» den eldre mannen kom inn med ambulanse samme dag fra sykehuset. Og ble revet bort så brutalt samme dag med ingen verdighet hverken før eller etter. Helt skammelig, uverdig og forkastelig. Senere på kvelden blir han trillet ut «ikke» levende… Hvil i fred!

_____________________________________________________________________________________________________________

Beklager mine dype ord, men har vært utrolig viktig for meg å få dette innlegget ut og ikke minst alle følelsene. Det gjør virkelig vondt, og alle de vonde bildene i hodet «dukker opp» hele tiden. Derfor er det minst mulig bilder i dette innlegget.

Fortsettelsen følger med del 3 – ( Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 3 av 3). Hvordan den «reddende «engelen» min kom og dessverre den blodige og tårevåte natten før møtet med VG igjen og lokal avisen der jeg vokste opp.

I morgen fortsetter innlegget og budskapet med brevene til Norges rikeste og sist men ikke minst – de tre fasene, sjokk, sorg og bearbeidelse – blod – svette – tårer – (F)ølelser & (H)jernetrim. Og et innlegg om en dame som kun ønsker å være et menneske og ikke en evig sak. – #verdigheten –

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

«JEG BRØYT NED KROPPEN HELT, FØR JEG BYGDE DEN OPP IGJEN!»  – I MORGEN

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your support
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: