Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 3 av 4

Fortsettelsen – del 3 / 4 – Furuset Sykehjem 22/07-2015

Dag 5.

Den blodige smertefulle natten (NB! STERKE BILDER)

Jeg får ikke sove, etter å ha sett og opplevd hendelsen i går kveld. Den sitter klistret med superlim på skallen. Jeg ser bare for meg det bildet og forferdelige synet. Og ikke minst den stakkars sønnen. Timene går, plutselig forverrer de kraftige smertene i hele overeksytremittet (overkroppen). Akkurat nå ligger jeg på siden og tipper ut mot sengekanten. Jeg får ikke snudd meg selv og endret til en riktig stilling. Smertestillende har jeg fått, så jeg ringer i snoren. Ingen kommer som vanlig, det er så ufattelig. Tenk deg du ligger der hjelpesløs og du hadde en gang tilliten til å ringe i alarmsnoren, så fikk du hjelp. En ting er meg selv der jeg ligger med tankekaos… Men hva med alle de andre og ikke minst de som er KJEMPE redde og enda sykere en meg. Meg er det ikke synd på, jeg har hele «livet» foran meg. Det har ikke de andre, livet ender snart for dem dessverre. Det er livets gang, eneste som er sikkert her i livet er at vi skal dø. Vi vet ikke når eller hvordan, men bare at vi skal dø. Ikke mye verdighet på slutten av livet deres. Skrikene, hylene og de høye lydene høres godt. De ligger der og har det helt forferdelig. Tenk deg at du ligger på rommet nederst i gangen der jeg ligger, og alt du hører er eldre syke mennesker som lider av smerter og ikke minst er redde. Du hører dem gråte og skrike hele natten. Du får ikke gjort noe som helst, for du ligger der i sengen lam fra livet og i dype smerter. Hva hadde du gjort? Jeg skulle ønske jeg kunne «stå på bena» og karve meg opp av sengen, for å hjelpe dem. Holde dem i hånden eller rett og slett bare sitte ved sengekanten hos dem. Trøste dem og gi dem omsorgen de trenger.

Smertene gir seg ikke og ingen kommer. Det har nå gått ca 1 time og 35 minutter siden jeg ringte i alarmsnoren. Ryggen «skriker» av smerte og for å endre stilling. Men jeg klarer det ikke selv og jeg får ikke hjelp. Jeg ligger her alene i mørket på det dystre rommet. Duft lysene mine er slukket, og stanken er grusom, rett og slett kvalmende. Hvordan skal jeg få avlastet ryggen. Så plutselig finner jeg ut at «sengehesten» ut mot rommet ikke er tatt opp. Jeg begynner å bli desperat og sliten, ingen kommer. Jeg hører bare alarmene i gangen pipe. Klokken nærmer seg 04.00, i et desperat forsøk får jeg tatt tak i nattbordet og drar hardt. Jeg får tippet meg ut av sengen. BAAM! det smalt godt, hodet mitt og nesen min treffer som et slag rett i det harde møkkete og slitte gulvet. Jeg besvimer en kort stund og blir liggende på magen. Smertene i ryggen avtar rask, «for en deilig følelse» sier jeg. Endelig etter mange, mange timer i samme stilling. Jeg kjenner blodet fra nesen, munnen og pannen renner nedover kinnet mitt der jeg ligger.

IMG_0402

En mengde med støv og dritt fester seg i munnen min, men det er bare en liten bagatell. Fordi den værste smerten som var har endelig avtatt nå. Bare helt forferdelig at jeg måtte ty til det drastiske på denne måten. Tenk deg at du ligger i sengen og har så vondt at du blir så desperat, at du velger å «kaste» deg selv ut av sengen på en drastisk måte. For å unnslippe smertene og ubehaget. Du ligger der på det møkkete og med ansiktet klint ned i det slitte gulvet. Klokken går og jeg blir liggende i over en times tid der jeg ligger på gulvet. Blodet fortsetter å renner…

En av nattevaktene kommer inn og lurer på hva som har skjedd? jeg forteller at jeg har ringt på i flere timer og ingen hjelp å få. Hun beklager seg og sier det er mye å gjøre. «Mye å gjøre?» sier jeg, «Ja, men hvorfor ligger du på gulvet» sier hun til meg med en gebrokken uttalelse. «Jeg tippet ut av sengen» svarer jeg. Hun blir sint og forteller at dette er det siste de har tid til midt på natten. «Det ligger en prosedyre på snuing om natten flere ganger, den har dere ikke fulgt.» svarer jeg. Hun benekter at det er hennes feil, assistanse blir ringt etter og en sur budeie kommer ganske rask til rommet. Jeg blir dratt opp av gulvet etter armene på en fryktelig måte, nemlig ståheisen.. Og senere «kastet» til sengs blodig.

Min reddende «engel» til utsetning

Klokken er 09.15, jeg er helt utslitt og forslått til blods.  Inn på rommet kommer en ung pakistansk gutt på min alder, med et godt humør og bredt smil – (Jeg velger å kalle han Sulieman i denne teksten). «Drømmer jeg» sier jeg til meg selv? Jeg klapper meg hardt på kinnene, men det er ikke noen drøm.  Hendene mine er fulle av blod og det samme er ansiktet og overkroppen. Sulieman er sjokkert over skadene i ansiktet mitt og at jeg ligger til blods i sengen. Jeg forklarer han hva som har skjedd, nattevaktene har ikke sagt noe i morgen rapporten om nattens hendelse. Sulieman reagerer i sjokk, og han forstår min frustrasjon og smerte godt. Vi starter med morgenstellet og får vasket av det meste av blodet. Blåmerker og små-kutt kommer til frem til syne når blodet blir skylt vekk. Sulieman har vært hos meg 30 minutter nå og vi blir heletiden forstyrret at av pleiere som ønsker Sulieman sin hjelp. Men han ønsker ikke å hjelpe dem, han sier – «Jeg er opptatt hos Vetle nå, han kan ikke ligge i sine egne kroppsvæsker og blod, jeg MÅ få han ren… Og det får ta den tiden det tar.» Gleden hamrer på innsiden av meg, endelig er det noen som forstår dette med verdigheten og selvfølelsen. Klokken er nå 10.45 og Sulieman har vært hos meg lenge, det begynner å bli rent og pent. Takknemligheten min er utrolig stor, ord blir så fattige…

Sulieman ønsker at jeg skal komme opp, men de andre pleierne fortsetter å forstyrre han. «Hva driver du med Sulli» sier en pleieren som kommer brasende inn på rommet. «morgenstell og forflytting» svarer han. «Er du klar over at du har vært hos pasienten din i snart to timer» sier hun. «ja, det tar sin tid og jeg bruker tiden jeg trenger.» svarer han. Pleieren blir sur, og forlater rommet i sinne. Sulieman forteller meg at flere av pleierne «bruker» han, slik at de slipper å gjøre jobben. Det er helt forkastelig og uakseptert. Tenk deg du jobber på sykehjemmet for å hjelpe andre og samarbeide med dine kollegaer. Men kollegaene dine bruker deg for det du er verdt og mer en det. Du får alle de tunge, vanskelige og «dritt jobbene» mens dine kollegaer sitter å sløver på vaktrommet. Snakk om rettferdig fordeling og samarbeid. Sulieman forteller meg at han kun har jobbet her i to uker og til vanlig er han medisin student på andre året i utlandet. Så han jobber bare ekstra nå for å hjelpe de eldre, og at han får spart opp ekstra penger ved siden av studiet. Sulieman tar meg opp av sengen helt ALENE. Han løfter meg med ren muskelkraft, og plasserer meg skånsomt og fint i rullestolen. «Helt utrolig» sier jeg til meg selv! «Utstyret her er helt forferdelig» sier han. Gamlemåten fungerer best. «Du er en lettvekter Vetle» sier han.

klokken er 11.30, solen skinner i dag, selv om jeg forslått og nedbrutt får han frem flere smil i meg. «La oss trille en tur utenfor sykehjemmet og slappe av i solen, jeg har pause nå – så jeg vil gjerne at du deler pausen med meg.» Min reddende engel, jeg kan fortsatt ikke tro det. Endelig! så blir jeg godt ivaretatt av en pleier på «dødens hotell» jeg forstår det ikke, og det er ikke sikkert meningen heller. Vi setter oss ute i solen, for en utrolig deilig følelse. Sulieman forteller meg at han jobber hver eneste dag fremover og tilbyr seg å komme en time før på jobb hver dag kun for å hjelpe meg. Og ta meg med ut i frisk luft. «Vetle, i morgen kommer jeg på formiddagen en time før jobb – så tar vi en tur på senteret». sier han. Vi blir sittende ute i godt selskap med hverandre. Tenk deg at du har hatt 6 forferdelige dager som nevnt tidligere, så kommer den reddende «engelen» Sulieman og blomstrer opp dagen din. Du er i sjokk, for du tror virkelig ikke at det er sant. Fra så forferdelige pleiere til en engel av en gutt på min alder. Men det hele skal vise seg å snu fort, noen ønsker meg vondt og verre.

Klokken nærmer seg 13.00. Sulieman får lagt meg tilbake i sengen på en effektiv og god måte. En illsint sykepleier stormer inn på rommet, og sier henne må snakke med meg under fire øyne. Sulieman forlater rommet, og pleieren starter å skjelle meg ut. Hun sier til meg at jeg manipulerer Sulieman og at jeg skal gi F@en i det. Jeg forstår virkelig ingenting nå, aner ikke hva den damen snakker om. «jeg manipulert Sulieman?» Det er jo han som ønsker å hjelpe meg, fordi han forstår hvor forferdelig og vanskelig jeg har det. Og hvordan jeg blir og har blitt behandlet.

klokken er 15.00, og det er straks vaktskifte. Sulieman forteller at han har vært i samtale på vaktrommet. Hvor de andre kollegaene har sagt at jeg manipulerer han på alle mulige måter. Noe jeg overhodet IKKE har gjort, og forstår hvordan de kan komme med slike anklager. Han forteller meg at han hadde gjort ferdig alle sine pasienter og at en annen kollega skulle hjelpe han. Så han tok seg god tid til meg, «men tydeligvis liker ikke noen at jeg hjelper deg med hele mitt hjerte» sier han. De har fjernet meg og «blokkert» slik at jeg ikke får ansvar for rommet ditt noe mer. Det hamrer av sinne og frustrasjon inne i meg samtidig mens jeg forstår ikke situasjonen, det fylles opp med tårer… Sulieman sier til meg «Vetle, jeg kommer i morgen ettermiddag en time tidligere, vi sees!» jeg blir lagt tilbake i sengen… Det blir en kort og endt samtale, da det står et stort «krek» utenfor siden på døren og lytter.

Det positive dekker over alt det negative – Et ny forelsket par

Det er dags for middag for meg, jeg klarer ikke å komme opp å sitte sammen med alle de andre å spise middag. Det er altfor mange triste inntrykk, demente og ikke minst så er alle så ustelte. Bordene er seie og fulle av søl. Matlysten min er bare helt elendig, jeg husker jeg kastet opp mye de siste dagene. Fokuset var på å overleve omstendighetene og smertene. Atmosfæren er bare helt ubeskrivelig forferdelig. De fleste jeg har hørt snakke om «dødens hotell» i etterkant, sier akkurat samme utsagn som meg. Jeg har hørt mange forferdelige historier, og dessverre mange av disse har ikke vært enda i dagens lys på lenge. Ingen av de 28 pasientene jeg har snakket med senere i tid ønsket seg tilbake. Det sier vell sitt og det ligger noe i de anklagene, svarene og historiene.

Klokken er 20.00, jeg kommer opp en kort tur av sengen for litt frisk luft på balkongen. Jeg blir sittende ute med et par artige og morsomme gamliser. «Da jeg var ung, stjal vi tobakk fra Tiedemanns og vi solgte den på «svartebørsen» sier den ene mannen. Han får frem flere smil og latter i meg. Jeg er en gammel sjømann som hadde «lovens lange arm» etter meg hele tiden. Den ene historien etter den andre, men så kommer en eldre dame ut på balkongen for å røyke som alle andre. Henne er KJEMPE sur og irritert, frustrasjonen hennes er stor og vi andre trekker oss tilbake inn ved hjelp av pårørende til en pasient. Det er en høy og stor terskel kant inn til storstuen fra balkongen. Den ene mannen som er pårørende sier – «Dette er jo helt forferdelig, ingen klarer å komme seg over den terskelen alene uten hjelp – og hvor er pleierne som skal hjelpe til?» Mannen hjelper oss inn…
574954-9-1320173147356

Ny forelskede paret hånd i hånd

Jeg blir sittende i storstuen ved kjøkkenet. En eldre dame som sitter sammen med en mann, begynner å starte en samtale med meg, henne lurer på hva i all verden jeg gjør her. «Det lurer jeg også på» svarer jeg hun. Henne forteller at henne har vært på «dødens hotell» i et par måneder og at det er de værste og mest fryktelige månedene i hennes hele 92 år. Men at det eneste positive som dekker over det negative, var at hun har funnet sin største kjærlighet for bare en uke siden. Nemlig en man som kom inn i rullestol med begge ben amputert. De to møttes her på «dødens hotell» for en knapp uke siden og har forelsket seg i hverandre. De sitter inntil hverandre som et nyforelsket par, det er utrolig givende og rørende å se på. Oppi alt det vonde, negative og triste har de funnet hverandre og forelskelsen dekker over det grusomme. Det er helt fantastisk og jeg er utrolig glad på dem sine vegne, der de sitter og holder hverandre i hendene.
___________________________________________________

Dessverre har jeg den siste tiden vært svært preget og dermed ikke hatt noe overskudd til å skrive. Men ambisjonen min er 1-2 innlegg om dagen. Men jeg innser at på nåværende tidspunkt bør jeg være fornøyd med ett daglig innlegg.

Fortsettelsen følger med del 4 – ( Livet som ung på «dødens hotell» – og hvordan jeg «levende» kom ut derifra… Del 4 av 4). Hvordan Norges største mediahus reddet meg og telefonen fra bydelsdirektøren.

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. 🙂

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your supportTilminneom22juli2011copy

    10522074_10153603897611154_4713415775789449204_n

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: