Byggeprosessen (Rehabiliteringsprosessen)

Rikshospitalet & Akershus Universitetssykehus – Akuttmottakket den. 19/20 januar.

Ikke vet du
At dine ord for alltid
synger i mitt hjerte
Dine ord
på en vanlig ettermiddag
da og nå
fyller meg.
Husk det!

Kjære leser!

Kroppen har kollapset og hvert tappet, ingenting har vattet meg opp – før jeg fikk lappet sammen noen nye sår, hvor jeg ofte «går» – Det kongelige hospitalet (Rikshospitalet). Det som har gitt meg styrke er alle dere. Og dere vet godt hvem dere er. Jeg leste ikke mine gratulasjoner på min bursdag før nesten to uker senere. Det var da det virkelig var godt og behov for disse meldingene og gratulasjonene.

Nå er jeg endelig tilbake i mitt kreative hjørne, selv om smertene og verket rår ut av mine blødende groende sår. Klarer jeg å holde meg innenfor rammene i år, I tillegg til at jeg sliter med skrammene arrene jeg har og får.
Kroppen er ung og jeg er ung, men noe sier meg at jeg er gammel og skrallen. Døden jeg ser i øyene til de rundt meg med korte mellomrom, gjør ofte det føles som jeg er nær døden i denne nøden. 

VRKJ-LIFE 2016

Sorgen, urettferdigheten og uverdigheten. Ja, den opptar hver time og hvert minutt jeg har. Jeg orker ikke å bære den bagasjen jeg har. Jeg lukker meg selv mer og mer inne, fordi jeg bare vil forsvinne. Men egentlig er ikke jeg som vil forsvinne, men den smerten jeg har her inne.                                                                                                                                                                      V.R Krhon-Johnsrud – Den. 19 januar 2016 – Rikshospitalet

De siste ukene i kaos, smerte og glede

Det har skjedd mye siden vi danset og feiret oss inn i det nye året, mens vi mimret på alt i det forrige året. Jeg har og alle rundt meg heletiden sagt at dette er året til Vetle. Fra nå av skal ting gå min vei, ingen snarvei, og jeg ber heller ikke om en strak motorvei. Nei, jeg ønsker bare en vei som ikke har så mange hull og som ikke har så mange tunge og vonde motbakker som det har vært siste månedene. Jeg takler heller ikke lenger en vei hvor døden rundt meg møter meg på veien. Og vær så snill la meg slippe alle disse fartsdumpene. De hindrer så mye og lindrer akkurat ikke.

Med så mange i nærheten, og i rommene rundt- har jeg aldri følt meg så alene. Det var smerten jeg følte, ikke sårene som ble påført meg. Sårene leges, ,men smerten bærer jeg med meg for alltid. Jeg festet blikket på hver minste ting som flyttet fokuset vekk fra det som skjer rundt meg. Aldri før har jeg vært så takknemlig for en tikkende klokke å hvile øynene på. Det var lengsel og trang om hverandre, ekstrem hjemlengsel… En trang til å komme meg bort fra dette helvetes* sykehjemmet. HJELP MEG!!!

IMG_1323

BLANDET FASER PÅ SYKEHJEMMET                                                                                                                         FOTO: PRIVAT – retusjert ansikter pga. hensyn.

Byggeprosessen (Rehabiliteringsprosessen)

Jeg har sagt til meg selv – «Det er i motbakker det går oppover.» Jeg vet at disse motbakkene kommer og daler ned. Når jeg møter motbakkene nå, så klarer jeg dem ikke alene lenger. Er ikke sterk nok til et nytt byggverk uten noe drivverk. Tenkt deg at du bygger et hus, før du kan begynne å bygge et hus, trenger du en plan (byggingstegninger) for hvor og hvordan huset skal være. Og det viktigste  godkjenning fra f.eks. plan og bygningsetaten før byggeprosessen kan starte. Og hvem som skal utføre arbeidet. Men aller først trenger du materialer og utstyr som du har laget en liste over og bestilt. Deretter begynner du med utgravning og grunnmuren. Du kan ikke bygge et hus uten grunnmur. Da vil alt du bygger bare kollapse og rase sammen, knust.

Akkurat slik føler jeg det nå. I mai 2015 den skjebnesvangre natten, forsvant grunnmuren under meg. Alt raste sammen og ble knust. Alt jeg hadde forsvant untatt alle dere fantastiske og herlige kjære, nære, bekjente og ukjente. Men de klarte allikevel å redde noe. (Altså i min situasjon redde meg – livet mitt, selv om grunnmuren forsvant og alt annet. Så er jeg takknemlig og lykkelig av å leve.

Oppbyggningen – Ønsket å kommet hjem til eget og tilpasset hjem

I min situasjon akkurat nå, så har jeg noen av «bygningstegningene» men bare halvparten av dem. Jeg begynte å bygge sten for sten, først grunnmuren. Støpt i betong. deretter murstein. Sakte men sikkert på sensommeren i fjor begynte reisverket å reise seg og huset begynte å ta form. Jeg hadde enda ikke siste del av tegningene som jeg trengte for å fullføre arbeidet å ferdigstille huset. Det var ikke noe annet valg en å bruke kreativiteten jeg hadde. Materiell og verktøy for videre prosess -(som i min situasjon er hjelpemidler) begynte å dukke opp på eiendommen, men det manglet fortsatt store mengder med materiell. Så jeg ble nødt til å bruke fantasien min med det jeg hadde allerede på eiendommen og i nærheten.

Tiden gikk og solen skinte, huset var rett før ferdigstillelse, men det manglet fortsatt en del materialer og siste godkjenning fra Plan og Bygningsetaten. Det var like før jeg ga opp, men så kom en venn bort til meg med bil og henger, (som i min situasjon er min første private rullestol som er tilpasset meg). Nå kunne jeg endelig å kjøre ut for å hente siste materialer å kjøpe verktøyet jeg trengte.
Alt var på plass, neste uke skulle et firma begynne med siste og krevende rest.

Det uventede brevet med et fatalt utfall

Ett par dager senere dukker det opp et brev fra plan og bygningsetaten og en rekke andre firmaer. Jeg åpner POBE sitt brev først. Sjokket kommer… I brevet står det at jeg har fått avslag på siste tilbygget og utgravning for å forsterke grunnmuren og dreneringen. som er en stor avgjørende faktor for ferdigstillelse. Prosessen stopper opp, og huset blir stående u-ferdiggjort. (Som i min situasjon betyr avslag på døgn instutisjon med intensiv rehabilitering (Sunnaas, Cato senteret).

Komplikasjonene (infeksjonene)

En måned senere, huset står fortsatt uferdig og foreløpig har ingen godkjenning kommet.
Så skjer det uventede, pga. huset ikke er ferdigstilt og sikret. Blir det angrepet av råte og skadedyr. (Som i min situasjon er infeksjoner og alvorlige komplikasjoner som resulterer i innleggelse på sykehus med intensiv behandling). Alt blir værende som det var, ingen endring, tvert i mot forverringer. Så skjer det som ingen trodde skulle skje. Et stygt uvær kommer innover kysten, huset er ikke blitt sikret. Uværet ødelegger og tar med seg hele huset. Alt blir knust og liggende som pinneved. Grunnmuren som skulle være solid, men hadde blitt redusert pga svekkelser i bakken. (Som i min situasjon fordi jeg var fullstendig svekket, og forverret seg til fullstendig sengeliggende).

Huset står fortsatt slik det var sist. Du tenker kanskje hvorfor ikke bare bygge opp huset igjen? Avslag på ny byggesøknad angående oppbygging er blitt avslått, pga ustabil grunn.
(Som i min situasjon er langvarig og intensiv rehabilitering). Prosessen stopper helt opp!
______________________________________________________

Hva tenker du og syns etter du leste handlingen jeg har skrevet ovenfor?
Av og til er det ikke like forståelig å beskrive situasjonen akkurat som den er. I dette tilfellet valgte jeg å beskrive situasjonen som et byggeprosjekt av et hus. (Som i min situasjon er en kortfattet del av min behandling og rehabiliteringsprosess). Helt siden avslaget på intensiv rehabilitering i døgn instutisjon, har ting bare forverret seg. Og det mest alvorlige var kronisk mage sykdom og men det værste var rett og slett full respirasjonsvikt igjen for tredje gang siden ulykken. Det er begrenset hva kroppen tåler.

 

Skjermbilde 2015-11-06 kl. 22.43.56

For de som vil følge med på bloggen kan dere like facebooksiden min , her vil jeg legge ut alle innleggene mine. :-)

– Use your past to change the future – Vetle

  • Thanks for your support
Reklamer

En kommentar til «Byggeprosessen (Rehabiliteringsprosessen)»

  1. Jeg har nettopp sendt deg en melding på Facebook-siden din. Det er helt ufattelig hva enkelte av oss må gå gjennom. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke kan få et tilbud på Sunnaas….det er tragisk og så urettferdig at du blir oppbevart på et sykehjem- der har du ingenting å gjøre, etter min mening. Jeg håper Inga Marte Thorkildsen nå kan få gjort noe slik at du får et annet tilbud som er i tråd med din livssituasjon, som tross alt er at du er en ung mann på 24 år. Det er jo det grunnleggende. Du skal vel ikke defineres ut fra din sykdom/ulykke eller hvilken hjelp du trenger. Du er i begynnelsen av livet. Du har rett til å velge hvordan du vil leve, på lik linje med alle andre.
    Ikke gi opp, Vetle!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: